Jesus kalte Jakob og Johannes "Boanerges" som betyr tordensønnene, fordi de hadde et hissig gemytt og slang ut kraftige uttalelser, som da en Samaritansk landsby ikke ville ta imot Jesu budskap: "Da disiplene Jakob og Johannes hørte dette, sa de: "Herre, vil du vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?" Men Jesus snudde seg og talte strengt til dem. Dere vet ikke hva slags ånd dere er av. For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse. (Lukas 9: 54-55) .
"Slakt dem, stikk dem ned. Så mange som mulig!" sa Luther om bøndene. Dette er en frase Luther tilsynelatende kunne brukt om hvem som helst på en dårlig dag. I likhet med disiplene Jakob og Johannes hadde Luther et fryktelig temperament og slengte ut kraftig verbal skyts i hytt og pine. Uomtenksomme, forkastelige uttalelser, men som stilles fullstendig i skyggen av den Lutherske rettferdiggjørelseslære, som for all del ikke må forkastes på grunn av uspiselige sider ved Luthers natur. Jeg velger å kalle ham "Den tredje Tordensønnen".
Luther hadde et kolerisk temperament og øste sin vrede i alle retninger, særlig kjent er hans harde utfall mot jødene, men også mot andre grupper, som utfallene mot bøndene i forbindelse med den tyske bondekrigen i 1524-1525. Blant annet omtalte han bøndene som mordere og røvere "som fortjente døden både på jord og i evigheten". Han ba fyrster om å "slakte, stikke dem ned", så mange som mulig, og lovet himmelriket til soldater som falt i kampen mot bøndene.
Luther kalte paven i Roma for Antikrist og satans utsending og beskylte ham for å lede en gudløs sirkel av tyrannisk ondskap. Han mente paven spilte en djevelsk rolle i endetiden ved å forurense den kristne tro. Da Luther ble lyst i bann og utestengt fra den katolske kirke, lo han av pavens trusler som tomme ord.
Andre grupper som ble offer for Luthers aggressive verbale utfall var: gjendøpere, prester og munkevesen, og muslimene som han kalte "tyrkerne". Luther anså de osmanske styrkenes invasjoner som en Guds straffedom over kristenheten.
Pamflettene mot jødene
Luther håpet inderlig at den kirkelige reformasjon ville bringe jødene til omvendelse. Da det ikke skjedde «sprakk det for den gode Martin» og han forfattet tre hemningsløse kampskrift mot jødene.
Den første av disse tre pamfletter (pamflett = hefte, eller liten innbundet bok) var «Brev mot Sabbaterne til en god venn»,1538. Rettet blant annet mot jødisk sabbatsfeiring. Her begynte Luther å vende om til en aggressiv tone.
Luthers utfall mot jødene hadde imidlertid ingenting med en rasistisk anti-semittisme å gjøre, om noen skulle tro det, men må sees som en religiøst motivert anti-judaisme, som er noe ganske annet.
De tyske nasjonalsosialistene brukte de nevnte pamfletter «for alt hva de var verdt».
I 1943 ble det utgitt en norsk oversettelse av Luther pamfletten av 1543.
Den første av disse tre pamfletter (pamflett = hefte, eller liten innbundet bok) var «Brev mot Sabbaterne til en god venn»,1538. Rettet blant annet mot jødisk sabbatsfeiring. Her begynte Luther å vende om til en aggressiv tone.
Den andre pamfletten var «Om jødene og deres løgner», 1543. Det mest beryktede skriftet, der han anklaget jødene for Guds vrede og krevde drastiske tiltak.
Den tredje pamfletten kom i 1544 og tok for seg jødenes Gud og Kristi ætt. En teologisk polemikk som angrep jødisk tro og mystikk på en svært grovt vis.
Disse tre utgivelser ble sannsynligvis fortiet av de øvrige ledere innen reformasjonen. De kunne vanskelig stå inne for innholdet - som den famøse uttalelsen: «Hvis jeg kunne, ville jeg stukket dem (jødene) ned og i mitt raseri gjennomboret dem med mitt sverd».
Luthers verbale utfall mot jødene hadde som nevnt sin rot i en veldig skuffelse over at de ikke lot seg omvende da reformasjonen kom. En lett oppfarende og hissig person som Luther ga dermed uomtenksomt etter for trykket av denne skuffelse, som så, gjennom en «trang tut», fikk en særlig kraftig stråle - ikledd en senmiddelalder frodig språkdrakt. Skaden var skjedd.
Disse tre utgivelser ble sannsynligvis fortiet av de øvrige ledere innen reformasjonen. De kunne vanskelig stå inne for innholdet - som den famøse uttalelsen: «Hvis jeg kunne, ville jeg stukket dem (jødene) ned og i mitt raseri gjennomboret dem med mitt sverd».
Det fins dessverre en rekke slike slike utsagn, samt utsagn hvor Luther ikke unndro seg for å fremstille jødene og djevelen som kristendommens argeste fiender.
Luthers verbale utfall mot jødene hadde som nevnt sin rot i en veldig skuffelse over at de ikke lot seg omvende da reformasjonen kom. En lett oppfarende og hissig person som Luther ga dermed uomtenksomt etter for trykket av denne skuffelse, som så, gjennom en «trang tut», fikk en særlig kraftig stråle - ikledd en senmiddelalder frodig språkdrakt. Skaden var skjedd.
Luthers utfall mot jødene hadde imidlertid ingenting med en rasistisk anti-semittisme å gjøre, om noen skulle tro det, men må sees som en religiøst motivert anti-judaisme, som er noe ganske annet.
De tyske nasjonalsosialistene brukte de nevnte pamfletter «for alt hva de var verdt».
I 1943 ble det utgitt en norsk oversettelse av Luther pamfletten av 1543.
________________
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar