Tidslinje

Tidslinje med fortolkerens kommentarer


År 12 før Kristus: Herodes den store (født ca.73 f.Kr - død 4 f.Kr.) står som personlig garantist for olympiaden i Grekenland.

Publius Sulpicium Quirinius (Kvirinius, 51 f.Kr -21 e.Kr.) gis konsultittel sammen med Gaius Valgus. Navnet Kvirinius betyr "lansesvinger", og var navnet på en av roms tidlige guder.

Kvirinius kom fra en patriserfamilie bosatt i byen Lanuvinium 32 kilometer sydøst for Roma og litt sørvest for Via Appia, den viktigste av de romerske veiene. Patriserfamilien Kvirinius kom fra var ikke spesielt velstående eller innflytelsesrik. Kvirinius måtte tilegne seg makten ved å utmerke seg. Han var hovedsaklig en "self made man". 

Circa år 2 e.Kr. giftet Kvirinius seg med en kvinne fra det romerske aristokratiet, Domitia Lepida. Men ble senere skilt fra henne. I år 20, året før han døde, skapte Kvirinius en stor skanadale i Roma da han anla rettsak mot sin tidligere kone hvor han blant annet benektet farskapet til hennes sønn og beskyldte henne for forsøk på å forgifte ham. Det bør tillegges at Domitia Lepida var en meget høyt aktet og respektert kvinne i Roma.

Et heftig diskutert tema i historien er om Kvirinius kunne vært guvernør - øverste befal, (propraetorial imperial legat - stattholder), to ganger i Syria.

Betegnelsen i bibelen, hêgemoneuontos tês Syrias, betyr å holde en kommando i Syria, en betegnelse som dog er temmelig vag på hvilken konkret stilling Kvirinius eventuelt hadde - om han for eksempel var imperial legat - noe han ikke kunne vært i dette tidsrom, om han da ikke var midlertidig erstatter for den utnevnte legat. Propraetorial imperial legat i perioden år 12 - 9 f.Kr. var Marcus Titius. Han blir etterfulgt av Gaius Sentius Saturninus fra år 9 - 6 f.Kr.

Den jødiske historiker Josefus Flavius omtaler guvernørperioden til Titius og den senere Varus i entall, mens han omtaler perioden til Saturninus i flertall, en indikasjon på at øverste verv i Syria i denne perioden var delt.

Praksis fra republikkens dager var at guverører (legater) som regel satt i 3 år. Men mye var endret under Augustus. Noe som er kjent er at Tiberius, som etterfulgte Augustus i år 14 e.Kr., var pinlig nøyaktig når det gjaldt å etterfølge det eksempel Augustus hadde gitt. En praksis han kan ha overtatt fra Augustus var å la stattholdere han var spesielt fornøyd med sitte i en årrekke.

Kvirinius som utvilsomt var en meget driftig mann er vanskelig å spore andre steder i romerriket enn i Syria i den aktuelle perioden. Provinsen Syria var en økonomisk indrefilet og for en ambisiøs mann som Kvirinius, som ikke var spesielt formuende, ville en karriere over noen år i Syria garantert gjort ham til en meget rik mann.

Spørsmålet som naturlig reises angående folketellingen i år 8/7 f.Kr. (referert til i gravinskripsjonen over Augustus - Res Gestæ Divi Augusti), er hvem som var å betrakte som prokurator i Syria under denne folketellingen, siden en folketelling naturlig hører inn under prokuratet (finansetaten). Justin Martyr (114-165 e.Kr.) refererer til Kvirinius som prokurator, og Tacitus (56-117 e.Kr.) betegner hans stilling som "spesiell" ved minst en anledning. Det er sannsynlig at Augustus i forbindelse med den omfattende folketellingen i år 8/7 avlastet den sittende legat ved å utnevnte et "spesielt embetskollegie", og at det er her Kvirinius kommer inn som keiserens spesielle utsending. Og at han i den aktuelle perioden i viktighet overskygget den sittende legat. Noe som neppe ville vært mulig i republikkens dager, men mange gamle ordninger ble endret under den energiske og praktisk orienterte Augustus. Selv det engang så mektige konsulembete var gradvis blitt redusert til mer eller mindre et æresembete under Augustus.  At en provins eventuelt kunne administreres under forskjellige titler har vi eksempel på fra provinsen Sardinia som i år 46 ble styrt av en prefekt (Aurelius Proclosus) og 20 år senere av en prokurator (Iuventus Rixa).

Lukas og Paulus som historisk kilde

Evangelisten Lukas, som førte i pennen både Apostlenes gjerninger og Lukas evangeliet, var en nær samarbeidspartner av apostelen Paulus som hadde førstehåndskunnskaper om den politiske situasjon i Lille-Asia i samtiden og i den nære fortid. Det er ikke tatt ut av lufta når Lukas presiserer at Kvirinius var landshøvding i Syria under den omfattende folketellingen som fant sted da Jesus ble født i Betlehem i Judea. Lukas påpeker om seg selv i innledningen til Lukas evangeliet at han er nøye. Altså er han en som konsulterer både den ene og andre og grundig setter seg inn i de forhold han beskriver.

Paulus som kom fra Tarsus i Kilikia kjente selvsagt utmerket godt til viktige politiske hendelser i sitt eget hjemland og i Lilleasia forøvrig. Slik sett er Lukas & Paulus en viktig historisk kilde til hvem som var å betrakte som landshøvding i Syria under den store folketellingen (i mantall) i år 8/7 f.Kr. Den samme folketelling som er grundig omtalt under paragraf 8 i gravinnskripsjonen over keiser Augustus. Lukas presiserer at Jesus ble født under den første folketelling som ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria (luk 2:2).

Dersom Kvirinius kun skulle være koblet til Syria i forbindelse med hans

legatperiode fra år 6 etter Kristus, er det uforståelig hvorfor Lukas i det hele tatt skulle nevne ham. I år 6 e.Kr ble det avholdt en lokal folketelling i Israel i forbindelse med Augustus' avsettelse av Herodes Arkelaus. Denne lokale folketelling omfattet kun Arkelaus' område, ikke Galilea, og har ingen ting med de store romerske folketellinger å gjøre (da hele verden skulle innskrives i mantall). 

Les mer om folketellingen år 8/7 f.Kr: Res Gestæ Divi August

Les mer om Paulus: Paulus' tidslinje, hovedpunkter

Lapis Tiburtinus

I 1764 ble det gjort et funn av en stein med latinske inskripsjoner (Lapis Tiburtinus) som refererer til en person som to ganger hadde vært guvernør i Syria og at denne person hadde en militær seier som var blitt feiret med to takksigelsesdager (religiøse fester) i Roma. Disse opplysninger stemmer overens med Kvirinius som dessuten ble gitt noe så sjeldent og ærefullt som en statsbegravelse ved sin død i år 21 e.Kr.

Kritikere til konklusjonen om at steinen skulle beskrive Kvirinius hevder at steinen egentlig omhandler Publius Quinctilius Varus, da inskripsjonen "divi" - om Augustus - i den tid Augustus fremdeles levde - kun ble benyttet på inskripsjoner over avdøde. Og Varus døde riktignok 5 år før Augustus. Historikeren Theodor Mommsen hevdet bestemt at steinen omhandlet Kvirinius og ikke Varus. Et annet synspunkt gikk på at betegnelsen "divi" om Augustus skyldtes at steinen ble oppført etter at Augustus var død. Og det er et godt argument. Men hovedproblemet for kritikerne av Mommsens teori er at Varus ikke er knyttet til store militære triumfer, tvert imot er han knyttet til et av romerrikes største militære nederlag, det mot germanerne i slaget i Teutoburg Skogen i september år 9 e.Kr. da tre romerske legioner ble nærmest utslettet under hans ledelse.

 

Steinen med inskripsjonen ble funnet circa 32 kilometer øst for Roma ved et sted som kalles Tivoli (tidl. Tibur). Den ble tydet av historikeren Theodor Mommsen (1817-1903).

Kalksteinsbruddet ved Tivoli

En teori fremmet av denne fortolker: Siden Lapis Tiburtinus inskripsjonen ble funnet nettopp i Tivoli er det en viss sannsynlighet for at steinen dette fragmentet stammer fra ikke ble videresendt til bestilleren. En grunn kan ha vært at steinen fikk en skade og at det ble produsert en ny. Begrunnelse: Ved Tivoli (Tibur) lå et av romerrikets mest benyttede kalksteinbrudd, og det er lang tradisjon for at skulptører og gravører arbeidet like ved der steinen faktisk ble tatt ut. Liksom dagens praksis i marmorbruddene i Carrera. Gravinnskripsjonen over Augustus' bragder (Res Gestae Divi Augusti) er også hugget i den spesielle kalksten som ble tatt ut i Tivoli, en kalksten kalt Travertin. Denne myke og lett bearbeidbare kalksten ble i stor utstrekning benyttet i Colosseum, Peterskirken og Fontana di Trevi i Roma.

Antiokia-steinene

Antiokia-steinene er to steiner funnet i 1912 og 1913 i to separate muslimske landsbyer nær Antiokia i Pisidian (ikke å forveksle med Antiokia i Syria, den tredje største byen i romerriket etter Roma og Alexandria. Det var to byer i antikken som het Antiokia, begge disse er nevnt i evangeliene. Paulus var også innom Antiokia i Pisidian).

Hvor steinene opprinnelig kom fra er usikkert da de var fjernet fra basis og brukt som bygningssteiner i en vegg da de ble oppdaget. Steinene er knyttet til en person som er navngitt: Gaius Julius Caristanius Sergius Fronto Caesiano. Begge steinene er forsvunnet. I dag eksisterer kun et fotografi av den tidligste og en tegning av den andre. Det som imidlertid gjør disse steinene interessante er at Caesiano er oppført som å være prefekt (en person med lederansvar) under Kvirinius. Om Caesianos stilling som prefekt daterer seg til Kvirinius periode som mulig prokonsul i Pamfylia-Galatia, eller til hans første eller andre periode i Syria, sier steinene ingenting om. Men inskripsjonen refererer til Kvirinius med den høye embetstittelen: Duumvir (en av to likemenn) og Decemvir (en av ti). Decemvirtittelen ble mest brukt i religiøs seremoniell sammenheng.

Den første steinen opplyser om at den var satt opp i forbindelse med en statue etter ordre fra guvernøren og at byen den ble oppført i skulle betale for den.

Tittelen "duumvir" er å betrakte som en magistrat-tittel, en som kan sidestilles med den sittende guvernør (imperiale legat). Et såkalt duumvirat kan også være knyttet til en bestemt by. At den senere keiser Caligula i en periode innehadde tittel duumvir gir et pekepinn om hvor høyt denne tittel ble rangert.

I år 6 e.Kr. blir Kvirinius innsatt som propraetorial imperial legat i Syria.

Selv om tittelen duumvir var ærefull er det likevel tvilsomt om Kvirinius, etter at han var utnevnt som imperial legat, i selve legat perioden ville blitt referert til med tittel "duumvir", slik han blir i Antiokia -inskripsjonen.

Med den begrunnelse tør det være en viss sannsynlighet for at Caesiano tjenestegjorde som prefekt under Kvirinius i dennes første periode i Syria.

Veneziasteinen

Det klareste bevis for at Kvirinius ledet folketellingen i år 8/7 f.Kr., i det aktuelle området, er utvilsomt gravsteinen «Lapis Venetus», funnet i Venezia i 1880. Gravsteinen over den romerske general Aemilius Palatinus bekrefter en folketelling han har holdt i Syria etter ordre fra Sulpicius Quirinius, den øverste leder og utsending fra keiser Augustus.

Veneziasteinen bekrefter Kvirinius rolle som øverste befal i forbindelse med den store romerske folketellingen i år 8/7 f.Kr.

Den andre folketellingen under Kvirinius, som fant sted i år 6 e.Kr. omfattet ikke Syria, men var kun en lokal folketelling i Judea, Idumea og Samaria.

Hovedsaken med folketellingen i år 6 e.Kr. var å skaffe en oversikt over den avsatte Herodes Arkelaus' eiendomsmasse. 

Tittelen duumvir og Kvirinius' øvrige titler

Betegnelsen duumvir var i romerriket en benevnelse på romerske embetskollegier - særlig "ekstraordinære", altså spesielle.

I keisertiden ble en duumvir av og til valgt av byrådet, men særlig interessant er det at duumvirer også administrerte folketellinger. Altså var en duumvir-stilling tett forbundet med den til en prokurator. Og Justin Martin omtaler Kvirinius som prokurator i Syria. Tacitus derimot nevner ikke Syria i forbindelse med Kvirinius, men fremhever hans kommando i forbindelse med krigen mot homonadene som "spesiell". Det kan virke som om Kvirinius var en mann som var særdeles betrodd av Augustus, en keiseren brukte som sin spesielle utsending til å ordne opp der det virkelig trengtes. Etter seieren over homonadene i fjellene (Taurusfjellene) i Kilikia ble Kvirinius tildelt en rekke triumfatorutmerkelser av keiser Augustus.

Med tanke på den enorme betydning Augustus tilla folketellingen i år 8/7 f.Kr., som ble plassert så høyt som nummer 8 på listen over Augustus' bragder, er det innlysende at Augustus ikke uten videre overlot til den sittende imperiale legat alle ekstrabyrdene med å administrere en såpass omfattende folketelling som den i Syria, Idumea og Judea. Som tidligere nevnt ville det vært underlig om ikke Augustus i denne situasjonen fulgte praksis med å innsette ekstra mannskap, et såkalt "ekstraordinært embedskollegie", og det er her Kvirinius kommer inn i bildet som prokurator - og duumvir. Noe som samsvarer med den tittel evangelisten Lukas bruker om ham - en tittel som kan forstås som "landshøvding".

Krigen mot homonadene i Kilikia

Stridigheten mot homonadene hadde vart siden år 12 - 11 f.Kr.. Det er lite sannsynlig at Homonadene ble beseiret før år 6 f. Kr. For det første var det kun en legion i lille-Asia i perioden mellom år 10 - 6 f. Kr. Først da Publius Varus overtok som imperial legat i Syria i år 6 f.Kr. ble den militære styrken i området forsterket ved de fire legioner Varus brakte med seg fra Afrika.

Med tanke på at Kvirinius brukte en langvarig beleirings og omringningstaktikk mot homonadene måtte dette nødvendigvis kreve større troppekonsentrasjoner, derfor er det naturlig å anta at denne seier først inntraff mellom år 6 - 3 f.Kr., altså i perioden etter at Kvirinius i følge Lukas var landshøvding i Syria, men i den periode Kvirinius (sannsynligvis) var prokonsul i Pamfylia-Galatia.

Homonadene var en folkegruppe som hadde sine territorier nord i Syria grensende til Galatia og nord i Taurusfjellene i Kilikia. Grunnen til krigen mot dem var at de i lenger tid hadde plyndret omkringliggende befolkningsgrupper, drevet piratvirksomhet og sågar drept en romersk lydkonge sør i Galatia. En vei i konfliktområdet, Via Sebaste (til Augustus ære), ble, ifølge et nylig funn av en milestein med inskripsjoner, ferdigstilt år 6 f.Kr. Noe som indikerer at veien ble utbygd under - eller umiddelbart i forkant av stridighetene.

Etter seieren mot homonadene ble Kvirinius av Augustus gitt seierskrans og seierskappe, den spesielle seiersvognen, septeret av elfenben og mange andre seiers symboler. Dessuten bestemte Augustus at det i Roma skulle utstedes to takksigelsesdager i forbindelse med seieren til Kvirinius.

År 11 f.Kr. Antageligvis det år Kvirinius tiltrer i en maktpososjon i Syria, men tittelen er uviss. Sannsynligvis innehadde Kvirinius vekslende verv og titler i provinsen Syria. I perioden rundt år 8 før Kristus da Saturninus var legat innehar Kvirinius sannsynligvis et prokurator embete med en forsterket klang av duumvir som keiserens spesielle utsending i forbindelse med den omfattende folketellingen. Et holdepunkt for prokuratorstillingen er at Justin Martyr refererer til Kvirinius som "prokurator av Syria". En prokurator var direkte utnevnt av keiseren og hadde ansvar for finanser og skatteinnkreving. 
At Kvirinius også var begavet med hensyn til finansielle anliggender bekreftes av Tacitus som beskriver Kvirinius som en svært dyktig forretningsmann. Det var forøvrig prokuratorene som forvaltet keiserens gods og eiendom og som forordnet folketellinger (manntall til skattelister). Det kan nevnes at Pontius Pilatus i sin tid innehadde vervet som prokurator i 11 år (26 - 37 e.Kr.), utnevnt av keiser Tiberius personlig. På grunnteksten (gresk) i det nye testamentet er det brukt nøyaktig samme betegnelse på Pilatus' embete som på Kvirinius'.

Den som var landshøvding i Syria var også å betrakte som den øverste representant for romerriket i de omkringliggende romerske provinser Judea og Idumea. Selv om disse provinser hadde lokale konger var de underlagt Rom og måtte betale tributter (bidrag, offentlig skatt) i varierende grad til Rom, eventuelt stille troppeenheter og annet til rådighet om Rom skulle kreve det.

Når det gjaldt konsulene var praksis den at det alltid var to konsuler samtidig (consules, "de som går sammen"). Konsulene ble valgt mot slutten av året og begynte embetsperioden 1. januar. De fleste var konsul kun èn gang, og da, som nevnt, alltid sammen med en annen, eller en erstatter om den andre konsulen falt fra, f. eks. på grunn av dødsfall. Ellers kan nevnes at romerne nevnte året med «da de og de var konsuler» for å presisere, slik Augustus selv gjør i augustusdokumentene for å tidfeste eksakt.

Minimumsalder for en konsul var 40 år for patriser (stammer fra opprinnelig romersk familie) og 42 år for plebeier (stammer fra innflytterfamilie, lavere rangert enn patriserne). At Kvirinius fikk konsultittel i det år han fylte 40 viser at han tilhørte patriserslekt.

Kvirinius' andre periode i Syria tar til år 6 etter Kristus. Også i denne perioden blir det gjennomført en folketelling, "den andre under Kvirinius", i kjølvannet av avsettelsen av Herodes Arkelaus. Denne folketelling er utelukkende av lokal betydning og omfatter kun Judea og Samaria. Hensikten med denne folketellingen er blant annet å få en oversikt over eiendomsmassen til den avsatte etnarken Herodes Arkelaus. 
Evangelisten Lukas poengterer at Jesus ble født under den første folketelling som ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria, da det utgikk et bud fra keiser Augustus at hele verden skulle innskrives i mantall (Luk 2). Forøvrig et sterkt evangelisk poeng at Jesus ble født nettopp under slike omstendigheter - da all verden skulle innskrives i mantall. 

Publius Quinctilius Varus, født år 46 f.Kr. i den romerske republikk Cremona, død i år 9 e. Kr. Falt i slaget (Varusslaget) i Teutoburg Skogen, september (Teutoburger Wald), da han ble beseiret av den cheruskisk-germanske høvdingen Arminius (i Tyskland kalt Hermann, et navn helte-skikkelsen senere i historien fikk av Martin Luther).
Arminius kjente godt romerne i og med at han var utdannet i Roma var blitt romersk borger og hadde tjenestegjort i den romerske hæren. Tre romerske legioner, nummer 17 -18 og 19, ble fullstendig nedkjempet av germanerne i dette berømte slaget som skal ha vart i tre dager. Bakgrunn for slaget var at Varus hadde avtalt et møte med Arminius som de anså som en alliert. Etter møtet da romerne beveget seg gjennom Teutoburg Skogen ble de plutselig utsatt for en rekke geriljaangrep. Overrasket over angrep fra en de oppfattet som venn og alliert og dessuten lite forberedt på denne type krigføring, fikk angriperne ledet av Arminius snart et overtak. Da Varus innså at situasjonen var håpløs valgte han å begå selvmord sammen med sine offiserer fremfor vanæren ved å havne i germansk fangenskap. Varus' hode ble sendt til Augustus.
Tiberius (som i år 13 hadde vært konsul sammen med Varus) bringer mange år senere de resterende levninger av Varus til Roma hvor det blir arrangert en begravelse. I Roma, da han hørte om nederlaget til Varus, utbrøt keiser Augustus de berømte ordene: «Quinctilius Varus, gi meg mine legioner tilbake», en uttalelse som siden har vært gjengitt i historiebøkene.

Ingen legion ble senere oppkalt etter eller gitt nummer 17-18 eller 19. Etter dette slaget trakk romerne seg ut av de vestlig-germanske områdene og gjorde aldri senere alvorlig forsøk på å underlegge seg det germanske området nord for Rhinen.
Det har hersket usikkerhet om hvor eksakt Varusslaget sto, i nyere tid er Kalkriese nord for byen Osnabrück utpekt som slagstedet.
Germanerne sto vanligvis neppe så samlet mot romerne som det kan fremstilles som, stadig var det stridigheter mellom de forskjellige germanske folkegruppene. Det er bl.a. hevdet at Arminius' egen bror sågar støttet romerne.

Det er dokumentert at Varus var guvernør i Afrika før han tiltrer som imperial legat i Syria f.o.m. år 6 f. Kr. (Det fins pregede mynter som bekrefter at Varus var guvernør i Syria fra år 6 - 4 f. Kr.). Varus var ikke regnet som noen stor militær, mer som lovmann og administrator. Av historikeren Paterculus er han omtalt som sen i tanke og handling. Varus kom ikke fra en rik familie og var ikke spesielt formuende da han tiltrådte som guvernør (imperial legat) i Syria. Men i Syria ble han en meget rik mann. Det sies at han ankom det rike Syria som en heller fattig mann og forlot det heller fattige Syria som en rik mann. Varus ble i samtiden kjent for å berike seg selv ved å innføre tunge skatter og håndheve et nådeløst styre. I og med at Varus ikke er ansett som en stor militær leder er det noe underlig at det eventuelt skulle være han og ikke Kvirinius som blir beskrevet med militære hedersbevisninger på Lapis Tiburtinus i Tivoli.

Da han tiltrådte som imperial legat i Syria i år 6 f.Kr. bragte Varus med seg fire romerske legioner fra Afrika (navnet Afrika kommer fra det føniske "afar", støv. Romerne kalte landet Afrika terra "landet til afri", en stamme sannsynligvis av berbere som holdt til i området rundt Karthago, i dag Libya).

Romersk ørn over tempelporten
For å smigre romerne hadde Herodes den store latt plassere en stor gyllen romersk ørn over hoveddøren inn til tempelet i Jerusalem. Dette var selvsagt et betydelig irritament for jødene og ikke minst for fariseerne.
Noen måneder før Herodes' død, mens han lå syk i Jeriko, tok en gruppe jøder, ledet av to prominente fariseere, ned den store romerske ørnen. Fariseerne som ledet gruppen er navngitt som Judas og Mattbias. De skyldige i nedtagelsen av ørnen ble fanget og rundt 40 menn ble dømt til døden og brent levende. Forholdene i Judea i kjølvannet av denne hendelsen var såpass kaotiske at Varus bestemte seg for å realisere planene om en permanent romersk garnison i Jerusalem, en beslutning som kan ha trigget opprøret som utbrøt i kjølvannet av Herodes den Stores død (år 4 f. Kr).
Et annet forhold som ytterligere kan ha forsterket de kaotiske forhold var at Herodes' testamente var endret så mange ganger at Augustus nektet plent å bekrefte det. Augustus hadde forøvrig vært velvillig innstilt overfor Herodes, noe som blant annet viste seg i den gest at Augustus i lang tid hadde sponset to daglige offer i tempelet hvor det ble fremsagt bønner om velsignelser over Augustus. Men selv hardbarkede romere var sjokkerte over Herodes som til og med hadde drept sin kone, Mariamne, hennes mor, sin svoger og to av sine sønner med Mariamne. Tre år etter at han fikk kvalt to av Maiamnes sønner drepte han også sin eldste sønn. Augustus uttalte hoderystende at det var sikrere å være Herodes' svin enn hans sønn... Det vakte dessuten betydelig oppsikt da Herodes like før sin død lot fengsle en stor gruppe prominente jøder i den hensikt at de skulle henrettes straks etter hans død "for å sikre at det ble sorg i landet ved hans bortgang".
Dette post mortem ønske fikk ikke Herodes oppfylt da disse personer straks etter hans død istedet ble sluppet fri.
Opprøret som brøt ut i kjølvannet av Herodes' død ble raskt slått ned av Varus som inntok landet med sine legioner tidlig på høstparten. Den klart overdrevne størrelsen på romerhæren ved dette opprøret (minst tre legioner) avslører Varus som en svært forsiktig mann. Da legionene nærmet seg Jerusalem vaiet allerede overgivelsesflagget på taket av palasset til Herodes den store. Jerusalem ble okkupert uten motstand. Til skrekk og advarsel lot Varus rundt 2000 opprørere korsfeste langs veien fra Jerusalem til Damaskus. Et flertall av disse var visstnok fariseere. Historikeren Josefus beskriver hendelsen som en av de verste som noengang har rammet det jødiske folk. Dette opprøret er ikke nevnt i Res Gestæ (gravinskipsjonen over Augustus). I jødiske skrifter er opprøret referert til som "Varus-krigen" selv om det ikke ble ytt jødisk militær motstand i nevneverdig grad.
Et noe oversett aspekt er at mange av de fariseere Jesus senere ble konfrontert med måtte ha hatt denne grusomme hendelsen i frisk minne. Kanskje hadde de vært øyenvitner, kanske hadde flere av dem sågar fått sin egen far eller en nær slektning korsfestet langs veien til Damaskus? At opprørerne dessuten hadde samlet seg om minst en messiaskandidat gjorde sannsynligvis sitt til at fariseerne i den nære ettertid så på utpekte messiaser med større skepsis enn noensinne.

Romerske historikere i antikken som omtaler Varus: Strabon - Velleius Paterculus - Sueton (Svetonius) - Tacitus - Florus - Cassius Dio. 

År 8 f.Kr. Forordning om folketelling i manntall (innskrivning i skattelister). I Bibelen er folketellingen i manntall omtalt som gjeldende for «hele verden» (Luk.2:1). Ordet som er brukt på grunnteksten, oikoumene, betyr bokstavelig talt "hele". Betegnelsen oikoumene ble ofte brukt for å betegne "hele det romerske imperium", underforstått: den del av verden som lå under romerrikets domene.
Kvirinius gjennomfører som øverste befal folketellingen år 8/7 i Syria, Judea og Idumea.
Les mer: Jesu fødsel og Betlehemsstjernen

Res Gestæ Divi Augusti
Gravinskripsjon over Augustus som fremhever hans bragder. Res Gestæ (ting gjort) Divi (avdød, til minne om...) Augusti (Augustus). Tradisjonelt er dokumentets tittel å forstå som Augustus' bragder. Inskripsjonen er svært verdifull for historikere. Dette er en talende stein.

Særlig interessant for kristenheten er at folketellingen år 8/7 f.Kr. er omtalt i Res Gestæ.
Dokumentet omtaler tre store folketellinger, disse fant sted år 28/27 før Kristus, år 8/7 f. Kr. og i Augustus´ dødsår, år 14 etter Kristus. Disse tre store romerske folketellinger med 20 års mellomrom rangerte Augustus så høyt som på plass nummer 8 over hans bragder. Det fins i dag utallige fragmenter, men også tre godt bevarte eksemplarer av " Res Gestae", disse er innhogd i stein (travertinstein). Inskripsjonene over Augustus' bragder ble i samtiden også støpt i bronse og montert på eller ved byportene rundt omkring i romerriket. Ingen av disse er bevart. Res Gestæ Divi Augusti ble offentliggjort i år 14, straks etter Augusus' død. Tiberius leste opp resultatet av folketellingen i år 13/14 i gravferden til Augustus.

Om den midterste av disse tre folketellinger står det å lese under paragraf 8:

«Da Gaius Censorinus og Gaius Asinius var konsuler, foretok jeg (Augustus) en folketelling (cencus) for annen gang, uten noen medregent, med støtte av det konsulære maktapparatet. Ved denne folketelling ble det talt opp 4.233.000 romerske borgere.» (Quadragiens centum millia et ducenta triginta tria millia; Res Gestæ,§ 8, 3 f.).

År 7 f.Kr. Den romerske folketellingen er i full gang.

Jesu fødsel i Betlehem markeres ved konjunksjonen mellom Jupiter og Saturn («Betlehemstjernen») 15. september.

(Historisk bekreftes så å si denne dato av en satanisk signaturdato: Nürnberg-lovene, som blant annet førte til verdenshistoriens mest absurde fødselsdagsforbud - forbudet mot at jøder kunne være født 20. april, på Hitlers fødselsdato, ble vedtatt 15. september 1935).

En samstilling (konjunksjon) mellom Jupiter (astr. "den høyeste gud") og Saturn (astr. "tiden") sett fra Judea gjør at denne fortoner seg som en ny kjempestjerne. I år 7 ble denne konjunksjon gjentatt tre ganger i formasjonen fiskene i himmelrommet over Judea: første gang 28. mai – andre gang 15. september – tredje gang 12. november klokken 20.00 lokal tid. En slik trippel-samstilling i fiskene er kun mulig én gang på 842 år.

(Astronomen Kepplers beregninger viste datoene 29 mai, 29 september og 4. desember, disse stemte – nesten. Keppler var overbevist om at denne konstellasjon var den samme som i Skriften er omtalt som Betlehemsstjernen).

I tidligere bibeloversettelser er Betlehems stjernen omtalt i flertall som «Betlehemsstjernene».

Måneden «tishrij» markerer jødisk nyttår etter jødisk verdslig landbrukskalender. Tishrij varer fra circa medio september til medio oktober. Tishrij er den eneste måned med fast tidsavstand til påske. Den store forsoningsdagen, Yom ha Keepooreem, er ti dager inn i måneden tishrij.

Vismennene (astrologene) refererte til stjernen de hadde sett i Østen (det vil si: da de var hjemme i Østen), til konjunksjonen de hadde observert 28 mai, og som de utfra beregningene visste ville gjenta seg i midten av september. Derfor la de i vei. Dette varslet for dem en hendelse de for all del ville bevitne.

Den hellige familie blir advart mot at Herodes akter å drepe barnet og de flykter til Egypt. Flukten til Egypt er kun omtalt hos Matteus, 2:13. Hos Lukas (2:39) drar den hellige familie via Jerusalem direkte tilbake til Nasaret. Siden Herodes jaktet barnet ville hans lakeier muligens kunne sjekke i manntallslistene om det var en mann med en sønn oppført i Betlehem som svarte til den fødselstid som de babylonske vismenn hadde antydet. Men dette blir spekulasjoner. Noen historikere påstår at kun gutter fra 12 års alder ble innført i listene – og, ihvertfall ikke nyfødte guttebarn. Uansett, Skriften er klar på hvilken fare den hellige familie befant seg i fra første stund.

Begrepet «en konges stjerne» refererer i astrologisk sammenheng til Jupiter og i særdeleshet til Jupiter i konjunksjon med Saturn, vårt solsystems to største planeter. Den nevnte konjunksjon er funnet nedtegnet i gamle babylonske skrifter oppdaget i nyere tid.

Menn ble innskrevet i skattelistene, ikke kvinner, derfor står det i Skriften om det å bli innskrevet i «manntall». Slaver ble ikke medregnet, kun eieren.

Fra og med år 7 inntreffer en langvarig fred i romerriket og mange soldater dimmiteres. Et avbrudd på denne freden er den omtalte romerske okkupasjon av Jerusalem i år 4 f. Kr. 

År 6 f.Kr. Kvirinius tiltrer i et høyt verv, sannsynligvis som prokonsul, i Pamfylia- Galatia (en region i det sørlige Lille-Asia). 

År 4 f.Kr. Herodes den store dør på vårparten like oppunder påsken straks etter måneformørkelsen som inntraff natten mellom 12. og 13. mars. Herodes dør i sitt palass i Jeriko (verdens lavest plasserte by, beliggende 250 m. under havflaten). Han hadde fungert som romersk vasallkonge siden han ble utnevnt av det romerske senatet i år 40 f. Kr. Herodes hadde gitt seg selv tittelen "Baselius", den greske betegnelsen for monark.

Den hellige familie vender tilbake fra Egypt.

På grunn av stridigheter om arverekkefølgen besluttet Augustus å dele riket mellom Herodes den stores tre sønner og Herodes' søster Salome.
Antipas ble utnevnt til tetrark (stammeleder), også kalt "fjerdingsfyrste", over Galilea og Perea fra år 4 f. Kr. til hans død år 39 e. Kr..
Arkelaus hersket som etnark (av "ethnos", etnark-betegnelsen ble brukt av romerne om de som ble satt til å herske i de østlige provinser) over Judea, Idumea, Samaria og et område ut mot kysten kalt "kystsletten", fra år 4 f. Kr. frem til han blir avsatt for udugelighet av keiser Augustus i år 6 e. Kr..
Filip ble tetrark, i de nordøstlige deler av landet fra år 4 f. Kr. til år 34 e. Kr..
Salome, søster av Herodes den store, ble tildelt byene Jabneh, Ashdod og Phasaelis. Hun ble av Augustus også tildelt en kongelig bolig beliggende ved Ashkelon. I løpet av hennes tid ble områdene hun nominelt (i navnet) var dronning over innlemmet i Judea.
Romerne titulerte ikke Herodes' sønner som konger, de ble kalt prokuratorer.

Når det gjaldt landområdet Judea grenset det i nord til Samaria, østgrensen ble dannet av Jordandalen og Dødehavet og i sør grenset det til Idumea. Lengden øst vest var ca. 80 km og nord sør ca. 50 km.

Salomes og Herodes den stores far var idumeeren Antipater (fra landet Edom, "Idumea") som i sin tid hadde et høyt verv i Judea under Johannes Hyrcanus 2. 
Antipater ble myrdet ved forgiftning i år 43 f. Kr. og sønnen Herodes den store overtok makten og fikk sin fars morder henrettet.

År 6 « etter Kristus »: Jesus som 12 år i templet (han fylte 12 år høsten år 5). 

En tenker kanskje på Jesus som "et barn på tolv år" i templet, også skriften bruker den betegnelsen, men som 12 år og seks måneder er Jesus av samtiden å betrakte som "en nesten voksen" og ganske så selvstendig. Noe som bekreftes av beretningen i Lukas 6:43 om foreldrene Josef og Maria som dro hjem etter påskefeiringen i Jerusalem uten å forsikre seg om at Jesus var i reisefølget. Men som da de omsider oppdaget at han ikke var i følget straks ga seg til å lete etter ham. Og så fant de ham i templet. Selvsagt var de ledet av Guds ånd som alltid fører et menneske som leter etter Jesus til der Jesus er.
I Galilea var det den gang ikke uvanlig at jentene giftet seg ved 12 -13 års alder og guttene ved 14-15 års alder.
Jødisk "konfirmasjon" for jenter Bat Mitzvah finner sted når jentene er 12 år. For guttene finner "konfirmasjonen" Bar Mitzvah sted når guttene er 13 år gamle. Etter "konfirmasjonen" betraktes jenter og gutter i stor grad som voksne personer.

Kvirinius tiltrer igjen en maktposisjon i Syria, denne gang som keiserlig (imperial) legat. I løpet av hans nye periode i Syria gjennomfører Kvirinius en lokal folketelling i Judea, Samaria og Idumea i kjølvannet av avsettelsen av etnarken Herodes Arkelaus. Etter at Herodes Arkelaus var avsatt konstruerte Augustus et "nytt landområde" ved å slå sammen Samaria, selve Judea og Idumea til en romersk provins kalt Iudea. Dette området ble lagt under direkte romersk prefektledelse frem til år 41 e. Kr. den første prefekt for den romerske provinsen Iudea er Coponius, som var såpass mye på reise at jødene kalte en dør til tempelet for "Coponius døren".

Liste over prefekter (praefectus) og prokuratorer i den romerske provinsen Iudea, dvs landområdet: Judea, Samaria og Idumea fra år 6 e.Kr.

Coponius 6–9 e.Kr. Tittelen som benyttes er Prefekt
Marcus Ambibulus 9–12 e.Kr.
Rufus Tineus 12–15 e.Kr.
Valerius Gratus 15–26 e.Kr.
Pontius Pilatus 26–36 e.Kr.
Marcellus 36–37 e.Kr.
Marullus 37–41 e.Kr.

Agrippa 1,  41 -44 konge av Iudea
Cuspius Fadus 44–46 C.E. Tittelen Prokurator innføres
Tiberius Julius Alexander 46–48 e.Kr.
Ventidius Cumanus 48–52 e.Kr.
Antonius Felix 52–60 e.Kr.
Porcius Festus 60–62 e.Kr.
Albinus 62–64 e.Kr.
Gessius Florus 64–66 e.Kr

Markus Antonius Julianus 66-70 e.Kr (årstall når det gjelder Julianus er noe usikker).

År 14: Keiser Augustus dør ved 15-tiden, 19. august.
Adoptivsønnen Tiberius, født 16. november år 42 f.Kr., blir nærmest motvillig utnevnt til keiser etter å ha blitt innstendig overtalt av senatet. Tiberius førte som argument blant annet at han med sine 56 år, var for gammel. Med avgjørelsen om å akseptere tilbudet om å bli tilfredstilte han samtidig sin mor Livia Drusillas enorme ambisjoner på sønnens vegne. Livia fikk dessuten en slags medregent status, sannsynligvis av symbolsk karakter, men historien taler for at hun utøvde stor innflytelse. Historikerne Tacitus og Svetonius fremstiller Tiberius som mer eller mindre en nikkedukke i sin mor Livias maktspill.
Den formelle avstemming angående keiserutnevnelsen fant sted i senatet 17. september (noen kilder hevder 15. september).

Tiberius regnet aldri sin regjering fra da den store Augustus fremdeles levde. Tiberius var Livias sønn fra et tidligere ekteskap med Tiberius Claudius Nero som hun skilte seg fra i år 38 f.Kr., for så å gifte seg med Octavian, senere kalt Augustus (den opphøyde - av det latinske å "augere" = å høyne, som i eksempelvis "auksjon"). 
Som Cæsars adoptivsønn, og for å hedre sin adoptivfar, tok Gaius Octavius i 27. f.kr. navnet Gaius Julius Cæsar Octavianus. Hederstittelen Augustus, ble gitt ham av senatet. 
Tiberius ble ved 4 års alder adoptert av Augustus og oppdratt som dennes sønn. Han ble innsatt som en slags symbolsk medregent i år 12, men hans regjering regnes fra 17. september år 14. Før han tiltrådte som keiser førte Tiberius flere vellykkede felttog i Germania og bodde i en årrekke på øya Rhodos. Han ble ikke populær blant folket da han blant annet foraktet gladiator og dyrekamper. På sine eldre dager ble Tiberius igjen øyboer da han de siste ti år sammenhengende styrte romerriket fra øya Kapri (Caprea). 
Tiberius' fremste representant i Roma var Lucius Aelius Sejanus som det ble hevdet "i realiteten styrte Roma", frem til han ble henrettet i år 31, anklaget for konspirasjoner mot keiseren. Sejanus var utnevnt konsul samme år han ble henrettet.
Ifølge (sladrehistorikeren) Svetonius, dyrket Tiberius sin store lidenskap for perversiteter i fred og ro på Kapri. Tiberius sa forøvrig om sin nevø Caligula (lat. «små støvler»): «Jeg nærer ved mitt bryst en slange for Roma...»

År 18: Kaifas (Yosef bar Qof) utnevnes til yppersteprest av den romerske prokurator, Valerius Gratus. Kaifas er medlem av det romervennlige saddukeer partiet. Navnet saddukeer stammer sannsynligvis fra kong Davids' øversteprest, Sadok. Kaifas var yppersteprest i atten år - helt frem til år 36. Det vanlige var at yppersteprestene holdt posisjonen i tre år.

År 21: Publius Sulpicius Kvirinius dør og gis en offentlig begravelse.

År 26: Pontius Pilatus utnevnes til stattholder (prefekt) over Judea, Samaria og Idumea. Den femte i rekken. Navnet Pilatus betyr "bevæpnet med spyd". 

År 28: Lukas evangeliet kapittel 3 innleder med å tidfeste når Johannes (Yohanan) Døperen står frem – i det femtende år av keiser Tiberius regjering (år 28-29).

 År 29: Døperens mektige røst når med sin skarpe domsforkynnelse ut over hele landet og han får stadig flere disipler. Massene skakes opp av Døperens forkynnelse.

 År 30: Jesus døpes av Johannes i Jordan (hebr. Yarden). Når døperen Johannes peker på Jesus etter dåpen og forkynner: Se der Guds lam som bærer (bort) verdens synd! – må dette ha satt en alvorlig støkk i fariseerne. Dersom Døperen virkelig var en profet sendt dem fra Gud, ville det fra og med Jesu dåp i Jordan være umulig for ypperstepresten å overføre folkets synder til syndebukken – i og med at Jesus ved dåpen hos Johannes hadde påtatt seg å bære all verdens synd på sitt legeme. Det syndebærerlegeme som skulle ofres som et offerlam for all verdens synd på Golgata, tre og et halvt år senere, nærmere bestemt (15 Nisan) fredag 23. april år 34.

 År 32: Johannes Døperen halshugges av Herodes Antipas på vårparten. Etter denne fortolkers beregninger hadde Johannes en virketid på tre og et halvt år og et samvirke i tid med Jesus på 18 måneder. Når Jesus sier til Nikodemus vi og oss, er det Døperen Johannes og seg selv Jesus sikter til (Joh 3:11).

År 33: Jesus konfronteres med noen jøder som hadde kommet til tro på ham. Disse jøder sa til Jesus : «Du er ennå ikke 50 år og har sett Abraham?» Joh. 8: 57.                                   
Om det ikke hadde vært for at Jesus allerede var 40 år, ville det vært mer virkningsfullt om de hadde sagt: Du som ennå ikke er 40 år?

Disse jøder hadde foretatt meget grundige undersøkelser om Jesus, sønn av Josef (Yehoshua ben Yosef). De visste godt hvor han kom fra, hva hans foreldre og søsken het og at Jesus var 40 år gammel på dette tidspunkt. En jøde ville ikke tatt lett på en konvertering med de enormt alvorlige konsekvenser det kunne medføre for den enkelte, i første rekke utestengelse fra synagogen. Derfor hadde disse jøder garantert foretatt grundige undersøkelser om Jesus vedrørende de jordiske forhold. Imidlertid, hvor dypt troen på Jesus satt hos disse, står å lese i evangeliet (Joh. 8:59).

År 34: Jesus feirer påskemåltidet med disiplene 14. nisan – natt til 15. nisan.

Jødene feirer alltid påske, spiser påskemåltid (opprinnelig et lam) ved utgangen av 14. nisan overgangen til 15 nisan (mellom de to aftener).

14. nisan (dagen) år 34 faller på torsdag 22. april (men begynner ved 18-tiden dagen før -21 april).

Langfredag er 15. nisan = 23 april.

Lørdag er 16. nisan = 24 april.

Søndag er 17. nisan = 25 april, Oppstandelsesdagen.

Den eneste dato som stemmer overens med Skriften er at Jesu død på Golgata fant sted i år 34.
Ifølge denne tidslinjes kronologi (utarbeidet av fortolkeren) dør Jesus på korset i en alder av 40 år etter en virketid på tre og et halvt år fra og med dåpen hos Johannes som da fant sted høsten år 30.
At Jesus ble 40 år i sitt jordiske virke er analogt med virketiden til blant andre Moses, David, Salomo og andre, henholdsvis: Profeten, ypperstepresten og kongen.
Svært få hevder som denne fortolkning datoen 23 april år 34 som korsfestelsesdatoen, men en av de få som gjør det er den britiske matematiker, astronom og fortolker av åpenbaringsboken, Sir Isaac Newton (25 desember 1642 – 20 mars 1727).

Jesus dør på korset Fredag 23. april, år 34, etter kl.15, « i den niende time», på den 15. Nisan. Datoen 15. Nisan samsvarer med utagangen fra Egypt. 

De sytti år-uker hos Daniel, som inneslutter hele Jesu frelsesverk, ebber ut i år 34 (en må huske tillegget på ett år grunnet år 0).

Les mer: Golgatadatoen var 23. april år 34 e.Kr

Utfra Daniel-profetiene, beregnet dato for Jesu dåp i Jordan:
(Ødeleggelsens vederstyggelighet på hellig grunn = korset på Golgata)
Dersom en går 1290 dager (Dan.12:11) fra Golgata-datoen tilbake i tid, lander en på "den første dag", dvs. søndag – hos jødene betegnet som "den første dag" – men som eg. begynner dagen før da jødene regner døgnet fra kl. 18-18.
Datoen en lander på er 24 september år 30. Denne søndag blir direkte etterfulgt av Den store forsoningsdagen (Yom ha Keepooreem) som det år falt på mandag 25 september.
Dette er den samme forsoningsdag hvor tegnene som fulgte offerhandlingen i templet (ved at blant annet en rød tråd festet ved døren inn til alteret ble hvit), uteble. 
Dette ifølge den babylonske talmud, som indikerer at offeret – fra og med år 30 - hadde mistet sin kraft. For den kristne henger dette selvsagt sammen med at Jesus (Yehoshua) dagen før – ved dåpen i Jordan (Yarden), påtok seg å være det Guds Lam. Det som bærer (bort) all verdens synd, som døperen Johannes (Yohannan) tydelig formulerte det (Joh 1:29).  Ergo var det fra og med Jesu dåp intet annet offer for synd enn det Guds Lam som Døperen Johannes peker på. Altså umulig for yppersepresten å overføre egne og folkets synder til syndebukken på den store forsoningsdagen.

År 37: 16. mars, keiser Tiberius dør i en alder av 77 år. Tiberius blir etterfulgt av sin nevø Caligula (født 31. august år 12). Historikeren Svetonius som var sekretær for keiser Trajan og som skrev biografier om de 11 første romerske keisere, var helt klar på at Caligula var sinnsyk. Caligula forlangte blant annet å få oppstilt en byste av seg selv inne i det aller helligste i templet i Jerusalem (et krav som imidlertid ikke ble innfridd). Han innledet et seksuelt incestiøst forhold til sin søster Drusilla, og forsvarte det med at faraoene hadde vært gift med sine søstre. I sitt pengebegjær åpnet Caligula sågar bordell i Roma hvor han tvang rikfolks koner og døtre til å prostituere seg. Det finnes en hel rekke ekstreme eksempler fra Caligulas tid som keiser, blant annet ble hans favoritthest Incitatus utpekt til å bli konsul for Spania.

År 41: 24. januar. Caligula blir stukket ned av pretorianergarden ved en trang passasje til keiserpalasset. Også hans kone blir stukket ned, mens den lille datterens hode blir knust mot en betongvegg. Pretorianergarden stormer videre gjennom palasset og finner en forskrekket Claudius som hadde gjemt seg bak et forheng. De tar en sprellende Claudius med seg og utroper ham til keiser samme dag. Claudius (født 1. august år 10) var halt og delvis døv og ble ansett for noe bortimot en idiot. Claudius hadde imidlertid intellektuelle interesser og ble for ettertiden kjent som «den historieskrivende keiser». Men Claudius var også en fråtser og arrangerte hyppig store matorgier.

En romersk matorgie kunne vare i mange timer og det var vanlig å praktisere vomitiv ved å kile drøvelen med en fjær. Etter å ha spydd seg ferdig fortsatte straks inntaket av nye retter. Og det var vanlig å rape ved bordet. Men det stoppet der... Claudius foreslo imidlertid – kanskje fordi han var døvhørt (...) at gjestene fritt kunne slippe ut all slags «hørbar luft» ved hans bord. Dette var ikke vanlig romersk oppførsel. Som regel ventet gjestene med denslags til «orkesteret» innfant seg. Et innleid såkalt «romersk prompeorkester» var et fast innslag under romernes større matorgier. Det var et ekstremt støyende orkester med heftige trommer og cymbaler og høye rop og hyl. Meningen var at orkesteret skulle overdøve «andre lyder».

Claudius var gift flere ganger, blant annet med sin kusine, den beryktede Valeria Messalina som ble hans tredje hustru. I år 48 ble det kjent at Messalina angivelig konspirerte mot sin mann keiseren, noe hun umiddelbart ble halshugget for, etter Claudius´ ordre. Hos «sladrehistoriken» Svetonius fortelles de mest oppsiktsvekkende perverse historier om Messalina, som fremstilles som en nymfoman. Disse historier kan imidlertid være fabrikkert i tiden umiddelbart før og like etter hennes død for å sverte henne ytterlige overfor keiseren.

Claudius ble så oppgitt over det han fikk høre at han fikk pretorianergarden til å love å drepe ham – dersom han skulle finne på å gifte seg igjen...

Claudius´ siste kone var hans egen niese, Caligulas søster - Agrippina den yngre, mor til Nero. Agrippina posisjonerte seg raskt og skremte bort alle Messalinas tidligere støttespillere. Nero tok senere livet av både Messalinas sønn, Britannicus, og hennes datter, Claudia Octavia, som Nero da også hadde giftet seg med, selv om hun var hans egen stesøster. Det ble Neros første hustrudrap.

Det er hevdet at Claudius var den første romerske keiser med en normal seksuell orientering. 

År 44: Kong Agrippa 1. dør. Cæsarea blir utnevnt til hovedstad i hele området. Byen ble i sin tid oppført av Herodes den store ved en gammel kystfestning kalt Stratons tårn. Herodes ga byen navnet Cæsarea Sebaste til ære for keiser Augustus (gr. Sebaste).

År 46 (ca.) til år 53: Paulus' første misjonsreise som gikk til Kypros og Lilleasia.

År 54 (ca.) til år 56: Paulus' andre misjonsreise som gikk til Lilleasia, Makedonia og Hellas.

År 56 (ca.) til år 58: Paulus' tredje misjonsreise som gikk til Efesos, Makedonia og Hellas.

År 54: 13. oktober, Claudius dør, åpenbart av forgiftning. En rekke historikere impliserer at det var Agrippina som sto bak. Ryktet ville ha det til at hun ville ha sin ektemann og onkel ryddet av veien for sin sønn, Nero, - og forhindre at Claudius´ favoritt Britannicus skulle bli keiser.

Den 17 år gamle Nero Lucius Domitius Ahenobarbus (født 15. desember år 37) utropes til keiser, bare få timer etter keiser Claudius´ død.

24. oktober, Claudius aske gravlegges i Augustus´mausoleum, etter en seremoni i Augustus´ stil.

År 60 (ca): Paulus forfekter sin sak for Herodes Agrippa II (f. år 27- d. ca. 92) og Berenice (søster av Agrippa II) ved Caesarea Maritima. Apg. 25:13.

År 63: Templet i Jerusalem ferdigstilles.

År 64: 19. juli, den store bybrannen i Roma bryter ut. Brannen raser i rundt 8 dager og fortærer store deler av byen. Kun fire av byens fjorten bydeler var inntakte etter brannen som er omtalt av historikerne Plinius den eldre, Tacitus og Svetonius.
Ryktet ville ha det til at keiser Nero under brannen hadde spilt lyre på taket av sitt palass og sunget mens brannen raste. Dette er imidlertid lite sannsynlig da Nero befant seg i sitt palass i Antium (Anzio) 50 kilometer unna Roma da brannen startet. Ryktet sa også at Nero i lengre tid hadde klaget over at byen var en stygg plankeby som dessuten stinket og at han ville brenne den ned for å bygge den opp igjen til en storslagen by i marmor. Dette ryktet satte massen i harnisk.
For å avlede pyromani-anklagen mot seg selv, forordnet Nero etterforskning etter de såkalt skyldige bak bybrannen. Syndebukken ble snart hevdet å være en «hemmelig sekt» som ble kalt de kristne. Dette førte til en rekke grusomme hevnaksjoner kristne i Roma. Omfanget er usikkert, men det fins i den katolske kirkehistorie horrible beretninger om hvordan mange av Romas kristne skal ha møtt døden anklaget for pyromani. Siden en god del av disse «pyromaner» naturlig måtte være romerske statsborgere er det underlig at romerloven ble satt fullstendig til side i disses tilfelle. I Apostlenes Gjerninger er det tydelig dokumentert hvordan behandlingen av Paulus endres da han står frem som romersk borger – beskyttet av romersk lovverk.

Det er hevdet at apostelen Peter ble korsfestet under Neros pyromani-anklager mot de kristne. Da Peter uttrykte at det for ham var en for stor ære å bli korsfestet som sin herre og mester, ble han korsfestet med hodet ned. Og visstnok mens hans døtre så på. Likeså er det hevdet at sågar hedningenes apostel, Paulus, skulle ha lidd martyrdøden ved halshugging i denne perioden. Det kan godt være disse opplysninger er riktige, men deler av historiene fra tiden med pyromanianklager og  såkalt sekterisk sammensvergelse virker sammenblandet med senere forfølgelsesperioder i Rom, der de kristne ble forfulgt for sin tro – forfulgt fordi de blant annet nektet å ofre brennoffer til keiserens bilde (statue).

År 66: Den jødiske revolt bryter ut. Bakgrunnen er kort fortalt den at den romerske stattholder og guvernør i Judea, Gessius Florus, er misfornøyd med skatteinngangen og forsyner seg direkte av tempelskatten i Jerusalem, og bryter med dette avtaler om tempelskatt som i sin tid ble gitt Israel av Julius Cæsar (13 juli år 100 – 15 mars år 44 f. Kr). Dette vekker stor forargelse og fører til at romerne jages ut av området. Den romerske garnisjon i Jerusalem tellet circa 600 soldater. Josefus regner Florus' vanstyre som hovedårsak til opprøret. 

Roma svarte på høstparten med å sende flere legioner inn i landet (en legion = 5- 6000 soldater). En av disse legioner, den 12. legion under ledelse av Gaius Cestus Gallus, beleiret Jerusalem en kort tid sammen med troppeenheter fra kong Agrippa, men trakk seg tilbake og ble under tilbaketrekkingen nærmest totalt nedkjempet av jødene ved Beth Horon. Hærføreren Gallus (d. år 67) kom seg så vidt unna med en mindre del av hæren. I kjølvannet av tapet ved Beth Horon trakk de øvrige legioner seg ut av av Judea og Galilea. Byen Cæsarea ved middelhavskysten fungerte imidlertid som romersk hovedkvarter i hele denne tiden. Etter seieren ved Beth Horon delte jødene landet inn i 7 militærdistrikter.
At Jerusalem var blitt forsøkt beleiret med kun èn legion pluss noen troppeforsterkninger indikerer at innbyggerantallet i byen neppe var noe særlig mer enn en 15 000, sannsynligvis lavere tatt i betraktningen at byens tverrsnitt innenfor murene kun var en seks syv hundre meter, nord syd - øst vest. Det kunne heller ikke være plass til mange mellom murene. Om en skal sitere Josefus Flavus på antall ditt eller datt bør en være klar over at han hevder at det bare i Galilea var 204 byer og landsbyer, og at selv den minste av disse hadde mer enn 15 000 innbyggere. Disse tall er selvsagt å betrakte som "fargerike overdrivelser" i en gammel historiebok. Men stadig hører en forkynnere som djervt legger ut om det fantastiske antall mennesker i Jerusalem under beleiringen i år 70, for ikke å snakke om størrelsen på romerhæren. Disse overdrivelser er unødvendige. Det var ikke så stort og prangende i det ytre som det høres ut til til tider. Eksempelvis: Ifølge seriøs arkeologi hadde Jerusalem på Davids tid knappe to tusen innbyggere. På Salomos tid var vannforsyning og annet forbedret slik at byen kunne huse opptil fem tusen mennesker. Noe som den gang var en anseelig størrelse på en by.

År 67: General Vespasian (født 17. november år 9. e.Kr.) får i oppdrag av keiser Nero å ordne opp i det jødiske problemet i Judea. Bi-røkteren Vespasian var en jordnær mann som i sin tid falt i unåde hos Nero etter å ha sovnet og høylytt snorket mens keiseren deklamerte dikt. Vespasian ble forvist til Grekenland, men ble på grunn av sine kvalifikasjoner som kommandant ført inn i varmen igjen. En av de generaler Vespasian tok med seg på felttoget var hans egen sønn, Titus, som ble beordret å hente den 15. legion som da var stasjonert i Alexandria. I tillegg stilte generalene Veltulenus og Trajan med henholdsvis 5. og 10. legion. Vespasian var klar på å ikke beleire Jerusalem, noe han trodde ville bli en meget langvarig og ikke minst kostbar affære. I stedet herjet Vespasians tropper rundt i landet og tok en mengde slaver. Slik skulle romerne knekke landet – med terror og frykt.

Den jødiske general for Galilea var Josefus (Yosef Ben Mateeyahoo, antatt født 37-38), den senere historieskriveren som etter den jødiske krig ble sørget for av keiserfamilien og gitt deres familienavn, Flavius. I mai måned hadde Josefus forskanset seg i borgen Jotapata i nedre Galilea. I frykt for romerne søkte mengder seg til Jotapata og den beskyttelse Josefus kunne gi. Vespasian og Titus beleiret borgen og fikk av en informant høre at Josefus hadde profetert at Jotapata ville holde i 47 dager. Denne profeti holdt stikk og på dag 47 falt borgen i romernes hender. En mengde mennesker ble massakrert eller tatt som slaver. Josefus hadde gjemt seg nede i en tom brønn sammen med sine offiserer. Josefus og offiserene inngikk en selvmordspakt fremfor å overgi seg til romerne og eventuell korsfestelse. Men siden selvmord kunne sette ens sjel i fare, presenterte Josefus en løsning: Etter en bestemt tellemetode skulle den skjebnetallet falt på la sin hals skjære over av sidemannen. Til slutt var det bare Josefus og en annen igjen. Josefus fikk overtalt denne til at de skulle overgi seg. Josefus kom opp av brønnen, ble lagt i lenker og konfrontert med den mektige feltherren Vespasian selv. Straks profeterte Josefus at Vespasian kom til å bli keiser og fremholdt Neros udugelighet. Siden Josefus beviselig hadde profetert riktig tidligere, reddet denne uttalelsen sannsynligvis livet hans. Profetien gikk i oppfyllelse. Vespasian ble keiser knappe to år senere, etter Neros fall og det turbulente «fire-keiser- året».

År 68: Romernes 10. legion ødelegger det såkalte Qumransamfunnet. Samfunnet besto av den underlige sekten «Esséerne» som i siste liten får gjemt unna sine skrifter. I 1947 finner en arabisk gjeter en rekke krukker gjemt i noen huler ved Khirbet Qumran, circa 10 km fra Dødehavets nordvestlige bredd. Skriftene er gått over i historien som de berømte «Dødehavsrullene».

9. juni: Nero flykter fra Roma* og begår selvmord med sverd, godt hjulpet av en slave. Hans siste ord var visstnok: Qualis artifex pereo, «hvilken kunstner verden mister i meg».

Den periode i Roms historie som kalles «Fire-keiser-året» bryter ut. Fire keisere i rekkefølge i løpet av et år: Galba, Otto, Vitellus (- han som etter sigende var så stor og tykk at de eneste to tilhengere han til slutt satt igjen med var en kokk og en baker... Vitellus ble drept på det mest grusomme og liket slept med kroker gjennom Romas gater før det havnet i Tibern, elven som renner gjennom byen), og den som til sist får konsolidert makten, Vespasian – som Josefus hadde profetert ville bli keiser.

En forholdsvis rolig periode følger i Israel. Romerne har trukket seg foreløpig tilbake grunnet omstendigheter i kjølvannet av keiser Neros fall og selvmord. Det er sannsynligvis i denne perioden menigheten kom Jesu ord om Jerusalems ødeleggelse i hu og flyktet til en by som het Pella. Derfor var det antageligvis ingen kristne igjen i Jerusalem (Yerooshalayeem) da byen falt knappe to år senere.

* Navnet Roma (ruma) henspeiler på «bryst». Antageligvis ettter byens syv «brystlignende» runde åser.

År 69: Vespasian utropes til keiser 9. juni mens han befinner seg i Cæsarea med to "egyptiske legioner". Straks etter inaugurasjonen 21 desember innfører Vespasian en rekke avgifter, blant annet verdenshistoriens første kloakkavgift. Vespasian begrunnet den latterliggjorte kloakkavgiften med at «penger lukter ikke», derav utrykket.
Romas kloakksystem, Cloaca Maxima, var forøvrig et av verdens tidligste, påbegynt av etruskerne rundt år 600 f. Kr..  

Vespasian beordrer sin sønn Titus til å gjenoppta felttoget i Judea under påskudd av at at romerriket trengte sårt til en seier, noe å henlede oppmerksomheten på etter den turbulente og økonomisk utarmende periode det hadde gått igjennom siden Neros fall og de etterfølgende borgerkrigslignende tilstander.

År 70: Titus beleirer, i strid med sin fars råd, Jerusalem. Etter 15 dager brøt romerne gjennom den første muren. Den andre muren brukte de 8 dager på. Så er det bråstopp ved Jerusalems høye kraftige tredje mur, 3,5 meter tykk og enkelte steder 21 meter høy. Beleiringen tar til for alvor og strekker seg over måneder. Innenfor murene utbryter stridigheter mellom zeloter og presteskapet om forsvarsstrategien, noe som førte til at zelotene drepte jødenes valgte leder og prest, Hanan ben Hanan, på tempeltrappen.

Romerne hogde ned all skog i en omkrets av 15 kilometer rundt byen. Veden ble brukt til å oppføre høye tårn og utskytningsramper for katapulter (Katapult: gresk for «hud-gjennom-trenger») og kastemaskiner. Til tross for romerhærens beleiring klarte de ikke å forhindre at det om natten kom matforsyninger inn til byen. Noe som indikerer at romerhæren umulig kunne ha vært så tallrik som enkelte forkynnere vil ha det til. Imidlertid, for å forhindre at byens innbyggere får inn forsyninger utenfra, bygger Titus en 6,5 km lang palisade av tre forsterket med jordvoller rundt byen. Palisaden ble utstyrt med 13 fort. Denne palisade ble oppført på kun tre dager og var en oppvisning i romersk ingeniørkunst. Ved at det på denne måten "ble kastet en voll opp omkring innbyggerene" (noe Jesus profeterte, Luk. 19:43), falt i realiteten Jerusalem – ved "Den fjerde mur"- blokademuren. Byen ble sultet ut. Hos historikeren Josefus Flavius kan en lese utførlig om de redselsscener som utspant seg i byen. Blant annet skal en mor ha tilbredt sitt eget barn og tilbudt forbispaserende en smakebit.

General Placidius ivret for å ødelegge tempelet. Titus på sin side var høylytt imponert over det praktfulle tempelet og ville for all del bevare denne arkitektoniske perle for romerriket. Men en soldat kastet i stridens hete en fakkel inn i tempelet slik at det tok fyr. Titus satte umiddelbart igang slukningsforsøk, men forgjeves. Imidlertid ble det reddet ut en mengde skatter fra tempelet. Det er usikkert om forhenget ble reddet og faktisk vist frem under seiersparaden i Roma. I såfall ville dette vært oppsiktsvekkende nok til at det ble gjengitt på Titusbuen i Roma. Det er hevdet at templet falt på den jødiske dato Tisha B'Av eller "9.Av." som tilsvarer niende dag i måneden Av som i vestlig kalender tilsvarer ca. medio Juli - medio August.
Datoen 9.Av er visstnok samme dato som Salomos tempel i sin tid ble ødelagt av babylonerne i år 586 f.

Det verserer, som tidligere nevnt, en rekke fantasifulle historier om hvor mange mennesker som befant seg i Jerusalem under beleiringen. Uten å si for mye kan en peke på at den palisade Titus lot oppføre rundt byen var på 6,5 km. Og den ble oppført for å forhindre at det ble smuglet mat inn til byen. Det er blitt hevdet at det befant seg et stort antall tilreisende innenfor murene som var kommet på grunn av påskehøytiden, og som ikke kom seg avgårde igjen på grunn av beleiringen. Men antageligvis var antallet tilreisende jøder svært lavt i årene mellom 66 og 70 med tanke på krigstilstanden i landet og den store faren for å bli drept eller havne i slaveri.

De profetier og historiske opplysninger vi har om Jerusalems fall henger imidlertid nøye sammen med profetiene om dyrets merke i endetiden. Stikkord: Jerusalems tre murer, - menneskets tre  hudlag: overhud, lærhud og underhud. "Den fjerde mur" er en boikott mur og er å sammenligne med den kommende forordning om dyrets merke, en elektronisk ID-chipmark inn under huden, en etterfølger av dagens ordning med betalingskort og kode. Og legg merke til ordet «katapult», det er gresk og betyr «hud-gjennom-trenger».  En kan forsøke å anskueliggjøre ytterligere ved å gjengi teksten i åp. 13:17 slik: og at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket (chipen): dyrets navn (bokstavkoden) eller tallet (tallkoden) for dets navn. 

År 73: Massadafestningen faller etter lang tids beleiring av den 10. legion (Legio X Fretensis). Kommandanten er den nye guvernøren for området, Flavius Silva. Romerne finner 960 døde, samtlige har begått kollektivt selvmord. 10 overlevende (en kilde hevder 2 kvinner og syv barn) hadde gjemt seg i en sisterne (lat. cisterna, cista - kiste, beholder for vann).

Jerusalem gjøres til hovedkvarter for den 10. legion. Innbyggerantall i Jerusalem anslått til circa 10 000.

År 79: Keiser Vespasian fryktet han ville dø før Colosseum var ferdig og foretok på våren en offisiell åpning mens byggarbeidet fremdeles var i full sving. Denne offisielle åpning fant sted 666 år etter ødeleggelsen av Salomos tempel i år 586 f. Kr. (tillegg på ett år grunnet år 0).

Colosseum er finansiert med skatter røvet fra templet i Jerusalem og (leksikalt) oppført av 12000 jødiske slavearbeidere. Amfiteateret er formet som en ellipse med målene: 188 meter lang, 155 meter bred og 48 meter høy. I samtiden ble Colosseum kalt "det flaviske teater", Amphiteatrum Flavium, etter keiserfamiliens navn Flavius. Colosseumbetegnelsen stammer fra en 40 meter høy statue i forgylt bronse av keiser Nero som sto oppført like utenfor Colosseum. Deler av fundamentet er fremdeles intakt. Colosseum er oppført på tomten til Neros gylne palass og badeanlegg, Domus Aurea. Colosseum er for alltid forbundet med blodige gladiatorkamper (lat. gladiatores, av gladius - sverd).

Keiser Vespasian dør 23. juni. På sitt dødsleie latterliggjorde Vespasian tanken om at keiseren skulle være gudommelig. Da slutten nærmet seg utbrøt han krasst: «Hjelpe seg - jeg er i ferd med å bli en gud!».

Vesuvs utbrudd 24. august ødelegger fullstendig den romerske byen Pompeii. Selve utbruddets forløp er utførlig omtalt og beskrevet i en bok forfattet av øyenvitnet Plinius den yngre (63 – 113 e. Kr), derav betegnelsen «plinisk vulkanutbrudd». Romerne avviste Plinius´ beskrivelse av vulkanutbruddet, nektet å tro det hadde foregått slik han beskrev det. Nyere tids vulkanologisk forskning har imidlertid gitt Plinius rett.

Romerne hadde i likhet med jødene ingen spesifikk betegnelse for vulkan, dette naturfenomen gikk under sekkebetegnelsen jordskjelv. Av den grunn stemmer ofte følgene av jordskjelv, slik de er beskrevet i Bibelen, overens med følgene av vulkanutbrudd. At eksempelvis «solen formørkes og månen mister sitt skinn» henspeiler på noe observert fra jorden (= grunnet massivt utslipp i atmosfæren, som ved et vulkanutbrudd).

År 80: Keiser Titus foresto den "andre åpning" av Colosseum, sannsynligvis i August. Bygget ble riktignok ikke helt ferdigstilt før året etter. Åpningen innledet 100 dager med forskjellige slags brutale gladiatorleker og regelrette henrettelser, ganske annerledes enn keiser Neros tidligere greskinspirerte «neronia festivaler» med skuespill, sangspill og dikt-resitasjoner.

 

Amfiteateret hadde (ifølge Salmonsens konversationsleksikon) rundt 50 000 sitteplasser, alle nummererte. Colosseum er med sine praktiske løsninger hovedmodellen for senere tiders store idrettsarenaer.

År 81: 13. september, keiser Titus dør. Titus' bror Domitian (Flavius Domitianus, født 24. oktober år 51) blir innsatt som keiser.

År 93: Keiser Domitian provoserer senatet ved å benytte tittelen dominus et deus, herre og gud. Han utviser på én dag samtlige av Roms filosofer fra byen og starter forfølgelse av jøder og kristne siden disse ikke vil ofre små korn som røkelsesoffer til keiserens bilde (statue). Denne forfølgelse innevarsler senere og mer omfattende forfølgelser i romerriket. I løpet av Domitians tid som forfølger (knappe to år) nådde forfølgelsene neppe særlig langt ut over byen Romas grenser, noe som indikeres av at filosofene  - som også ble forfulgt - ble vist ut av byen Roma. 
Menigheten i Laodikea påpeker i sendebrevet: Jeg er rik, jeg har overflod og ingen nød (åp. 3:17). Dette skriftsted, som er mye talt over, stiller i såfall Laodikea menigheten i et annet lys enn det vanligvis gjøres, dersom laodikeamenigheten samtidig med at den sier den har ingen nød opplever en massiv forfølgelse som legger menighetens medlemmer i lenker og slår dem ihjel.
En slik massiv forfølgelse mot menighetene rundt om i romerriket inntreffer først noe senere i historien. Men fra Stefanus dager av har enkelte satt sitt liv til for evangeliets skyld, uten at det nødvendigvis har vært  store og organiserte forfølgelsestider. Som tilfellet med martyren Antipas, han det refereres til i brevet til Pergamum (åp 2:13). I brevet til Smyrna profeteres en tydeligvis kommende organisert forfølgelse (åp 2:10).

År 95: Ifølge bibelhistorikken er dette sannsynligvis året da Johannes mottar åpenbaringen på øya Patmos. Det blir ofte fremstilt som om Johannes var forvist til Patmos i den forstand at han var ført dit i lenker av romerske soldater. At Johannes bruker uttrykket forvist sikter antageligvis mer til den type forvisning til øde steder profetene kunne opplevde i forbindelse med særskilte meddelelser eller oppdrag, ekempelvis Elias, Elisja, Døperen Johannes m.fl. Det som uansett førte Johannes til Patmos i Egeerhavet like uten for kysten av dagens Tyrkia, en forholdsvis kort båttur fra Efesos, var at han der skulle motta åpenbaringen og oppdraget med sendebrevene. I den forstand befant Johannes seg på Patmos, for Guds ords skyld og vitnesbyrdet om Jesus. Dersom Johannes var ført dit i lenker som romersk fange ville han sannsynligvis i likhet med Paulus påpekt lenkene for å ære Gud.
I åpenbaringsboken er Johannes titulert som profet (åp. 22:8-9). Åpenbaringens Johannes er svært ofte forvekslet med apostelen Johannes. 

År 96: 18. september, keiser Domitian blir drept i en sammensvergelse. Selve drapet blir utført av en frigitt slave ved navn Stefanus.

År 115: Den såkalte Diasporarevolten bryter ut i Kyrenaika og sprer seg til andre deler av Midtøsten. Opprøret blir endelig slått ned i år 117 av keiser Trajan. En av de som medvirket til å slå ned opprøret var sannsynligvis Hadrian, som på det tidspunkt var general for en legion utplassert i den østlige del av romerriket. Ifølge Talmud ble svært mange jøder drept i Diasporarevolten.

År 131: Keiser Publius Aelius Hadrianus, «Hadrian» (født. 24. januar år 76, død 10. juli år 138) grunnlegger en ny by på ruinene av Jerusalem. Byen får navnet Aelia Capitolina. Betegnelsen «Aelia» siktet til «tria nomina, Aelius» - en betegnelse for keiserens tre navn. «Capitolina» sikter til Jupiter, at den nye byen var tilegnet Jupiters capitol. Området byen lå i ble av romerne kalt Syria Palaestina etter jødenes fiender filistrene. Navnet Aelia er forøvrig opphav til den eldre arabiske betegnelsen for Jerusalem, «Iliya». Byen ble kontrollert av et regiment fra den romerske tiende legion.

År 132: Bar Kokhba-opprøret bryter ut, oppkalt etter den messias-forklarte lederen Simon ben Kosiba, kalt Simon Bar Kokhba (arameisk for «Stjernesønnen»). Opprøret førte til opprettelsen av en jødisk stat som eksisterte i fred i knappe to år før romerne satte punktum ved en massiv styrke som knuste den nye jødiske staten fullstendig. Jødene i Galilea deltok ikke i opprøret. Bar Kokhba-opprøret er kalt den andre jødisk-romerske krig. Den ble også den siste. Simon Bar Kokhba blir sporet opp i ørkenen og drept år 135, året etter at opprøret i hovedsak var slått ned og Jerusalem forlengst gjenerobret. Myntfunn indikerer at tempelet ble istandsatt nok til at det igjen fungerte som tempel for jødene. 

År 133: Den romerske kommandanten Turnus Rufus beleirer Jerusalem.

År 134-135: Tempelet rives helt ned sten for sten (demonteres) slik Jesus hadde profetert. Den gjenværende klagemur er ikke en del av det opprinnelige tempelet, men en støttemur til selve tempelområdet. I stedet beordrer Hadrian oppføringen av et tempel til Jupiter omtrent på samme sted hvor jødenes tempelet hadde stått. Tempelbygningene var oppført til dels i store massive steinblokker. Ved brannen i år 70 var det særlig et bygg ved den nordre del som ble ødelagt. Også en av portene inn til tempelområdet ble forsøkt påtent. 

At tempelbygningene brant "helt ned til grunnen" i år 70, som en av og til kan lese, er selvsagt nonsens. Det var i hovedsak deler av interiøret som brant. Dessuten, å rive ned en bygning oppført i store stenblokker ville vært svært kostbart og krevende, for ikke å si lite hensiktsmessig for praktisk orienterte romere, - det ble ikke gjort før Hadrian, som nevnt, bestemte seg for å oppføre et nytt tempel til Jupiter, og da selvsagt ved å benytte de samme bygningsmaterialene. 

Hadrian forbyr med trussel om dødsstraff alle omskårne, jøder såvel som

ikkejøder, å entre byen eller området rundt. Bare det at en jøde kunne sees fra bymuren kunne koste vedkommende livet. Hadrian fremsto som personlig nedtrykt etter den andre jødisk-romerske krig og nektet å markere seieren med et seiertog i Roma.

Hadrian overlater kommandoen i området til sin mest profilerte general, Sextus Julius Severus (som hadde vært guvernør i Britannia fra år 131), og returnerer til Roma på vårparten år 134.

En del jøder, også rabbi Akiva flytter til Galilea. Galilea som ikke hadde deltatt i opprøret ble latt i fred av romerne.  

År 800: 1. juledag, pave Leo den tredje kroner frankerkongen Karl den Store i St. Peters Basilica, Roma. Da paven satte kronen på Karl den Stores hode ropte mengden "basileus", en gresk monarktittel brukt ved østromerske kroningsseremonier. Det ropet som hilste Karl den Store som romersk keiser er beskrevet som det nyfødte Eurpas første skrik.
Kroningen av Karl den Store markerer inngangen til et kjemperike (forbund) i en unionsmodell kretsende i aksiom om keiseren bosatt i den tyske byen Aachen. En del regner det tysk-romerske keiserriket fra Otto den stores kroning i 962. Men opprinnelsen til forbundet kan spores tilbake til det karolinske riket under Karl den store. Tilføyelsen "hellig" ble vanlig fra og med 1157, under Fredrik 1 Barbarossa, da riket blir kalt "Det hellige romerske rike av den tyske nasjon" (Heiliges Römisches Reich deutscher Nation).
Karls den stores imperium var organisert i 350 grevskap. Grevene tjente som dommere, administratorer og var de som opprettholdt de såkalte "capitularier", de lover og forordninger Karl den store og hans etterfølgere innførte.
Karl den Store opprettholdt et system av missi dominici, «Herrens utsendinger». Utsendingene var en representant fra kirken og en representant for keiseren som ledet de forskjellige grevskapene, og rapporterte til Karl om status.
Karl den stores morsmål var en gammelhøytysk dialekt som ble kalt frankisk. Han snakket også noe vulgærlatin og kunne brokker av gresk.

Det hellige tysk-romerske rike omfattet de fleste sentral og østeuropeiske stater i et forbund, en handels og forsvarsallianse. De land og områder som etterhvert ble regnet til keiserriket var størstedelen av dagens Tyskland, Østerriket, Bøhmen (dagens Tsjekkia), deler av Nederland, deler av Frankrike, deler av Polen, deler av Kroatia, deler av Nord-Italia, Liechtenstein, Slovenia, Belgia og Luxemburg.

Den siste av keiserne i det hellige tysk-romerske rike, Frans 2, abdiserer i 1806, under Napoleonskrigene, og riket blir oppløst av Napoleon. Frans 2, som var habsburger blir arvekonge av Østerriket. Det hellige tysk-romerske rike hadde eksistert i vel 1000 år da det ble oppløst.

Dette spesifikke rike er dyrets syvende hode i sin første fase.

Andre fase er under den tyske industrielle revolusjon (fra ca.1830) som var konsentrert om gruvedrift, tungindustri samt jernbane utbygging (mens den britiske industrielle revolusjon i hovedsak var knyttet til tekstilindustri).

Denne andre fase er presentert i Daniel-profetiene (Dan 7:7) som et dyr med store «tenner av jern» (= redskaper av jern = maskiner av jern = den industrielle revolusjon). I løpet av denne fasen samler Otto von Bismarck (1815-1898) Tyskland til ett rike og blir Tysklands første kansler.
Bismarck ble kalt "Jernkansleren".

Det fjerde dyr hos Daniel 7:7 symboliserer det samme rike som det syvende hode i åpenbaringsboken kapittel 13.

De fleste fortolkere hevder at det syvende hode hos dyret i åpenbaringen 13:1 er romerriket. Men romerriket er symbolisert ved dyrets sjette og ikke dets syvende hode.

En annen vanlig "feil" er når det blir fremstilt som om samtlige av dyrets hoder er utstyrt med horn. Men det er kun det syvende hode som har horn, dvs. samtlige ti horn vokser ut fra det syvende hode. Noe som går klart frem av Daniels beskrivelse av det fjerde dyr som er det samme som det syvende hode hos dyret i Johannes åpenbaring kapittel 13.

De ti horn (makter) er FN og endetidens ti verdensunioner, EU - AU - Den Russiske Føderasjon, Den Arabiske Liga osv. eller lignende.

FNs forløper Folkeforbundet ble fremprovosert av Tyskland ved den første verdenskrig. FN er fremprovosert av Hitler ved den andre verdenskrig. FN har to vesentlige oppgaver, den ene var å fremme resolusjon 181 som førte til opprettelsen av staten Israel i vår tid. FNs andre vesentlige oppgave vil bli å fungere som portal til verdensmakt for Antikrist ved hans annet komme. Dette siste er uttalt i det sosialdemokratiske mål om en ny økonomisk verdensorden under ledelse av FN.
Den sosialdemokratiske rollemodell er med andre ord Antikrists viktigste redskap henimot denne maktovertagelse.

Tredje fase i dyrets syvende hode er trippelalliansen som ble inngått 20. mai 1882. Trippelalliansen besto av Tyskland, Italia og dobbeltmonarkiet Østerriket & Ungarn. Dette er historiens mest kjente trippelallianse (de tre horn, Daniel 7:8). Trippelalliansen faller ved at Italia under den første verdenskrig (1915) dolker sin tidligere forbundsfelle i ryggen etter å ha blitt lovet tysk territorium i krigsbytte av de allierte. Italia støtter deretter trippelententen, Storbritannia, Frankrike og Russland.
Den gjenværende del av trippelalliansen, Tyskland og Østerrike & Ungarn taper krigen i 1918.
Italia hadde erklært seg nøytralt ved krigsutbrudde i 1914. Etter at Italia gikk i allianse med trippelenteneten i 1915 ble alliansen mellom Tyskland og Østerriket & Ungarn omdøpt til "Sentralmakten".

Fjerde fase av dyrets syvende hode, Tyskland, er Weimar-republikken i kjølvannet av kapitulasjonen og trippelalliansens fall (de tre horn som ble vippet til side, Daniel 7:8). Weimar-republikken var spesielt økonomisk og innenrikspolitisk svak.

I det dødelig sårede Tyskland - opp av den svake Weimar-republikken, vokser et lite horn som taler store og spottende ord. Dette er Antikrist i sitt første komme, Adolf Hitler, verdenshistoriens mest kjente politiske taler. Hitler er den det ifølge åpenbaringen 13:7 var gitt å seire over de hellige (= jødene, Holocaust).

«Den femte fase» for det syvende hode er det spesifikke riket direkte underlagt Antikrist - Det tredje riket, et demokratisk valgt styresett. Det tredje rike fikk en 12-årig herskertid: 1933-1945.

Etter denne fortolkers antagelse er det foreløpig like vanskelig for en kristen å se at Hitler er Antikrist i sitt første komme som det er for en jøde å se at Jesus fra Nasaret er Messias i sitt første komme.

1349: Svartedauen herjer og dreper en tredjedel av Europas befolkning. Dette kan være profetert i åpenbaringsboken hvor det står om en plage (åp.9:15) som dreper nettopp en tredjedel av menneskene (underforstått: i den verden en da kjente til).

1517: 31. oktober, Maritn Luther stifter 95 teser opp på døren til kirken i Wittenberg. Tesene er et voldsomt angrep på den katolske kirkes avlatshandel. Denne handling fra Luther utløser det som blir kjent som reformasjonen.
Tese, av gresk : setning. Idag er "tese" brukt om vitenskaplig påstand, eller læresetning. Antitese, betyr motsatt synspunkt. Syntese, fra samme rot - sammensmelting. I den katolske kirke ble det ved helgenutnevnelser opprettet en komite som skulle fremme teser i favør av den som skulle forklares (kanoniseres) til helgen. I den forbindelse ble det utnevnt en "djevelens advokat" som skulle fremsette antiteser.

1587: Keiser Hideyoshi i Japan utsteder et edikt som forbyr kristendommen.

1764: Scotland, James Watt (f. 1736 - d. 1819) forbedrer dampmaskinen til Thomas Newcomen, men tar først ut patent på de forbedrede løsninger i 1769. Thomas Newcomen (f. 24 februar 1664 - d. 5 august 1729), engelsk, ofte kalt den industrielle revolusjons far.

1769: 15. august, Napoléon Bonaparte født i Ajaccio på Korsika i Frankrike.


1776: 4. juli, ratifisering av den Amerikanske Uavhenighetserklæring hvor 13 amerikanske kolonier erklærer seg uavhengige fra Storbritannia. Erklæringen, som i hovedsak er utarbeidet av Thomas Jefferson, ble undertegnet av 56 personer.

Årstallet 1776 er lagt inn symbolsk ved de 1776 fot som er den planlagte høyde på "Freedom Tower", også kalt WTC 1., på Ground Zero, New York. Bygget er et forretningsbygg, men også et minnesmerket over angrepet fra den såkalte "Hamburgcellen" som fant sted 11. september 2011. Angrepet fant sted på datoen 68 år etter at amerikanske tropper første gang krysset tysk jord under andre verdenskrig, 11. september 1944, ved Aachen. Karl den store hadde sitt hovedsete i Aacken som også fungerte som kroningsby for tyske konger frem til 1600-tallet.
Freedom Tower på Ground Zero ble New Yorks høyeste bygg 30. april, 2012. Bygget er beregnet ferdigstilt mot slutten av 2013, begynnelsen av 2014. 

Ifølge denne fortolker er Amerika identisk med det Babylon som er omhandlet i Johannes åpenbaring kapittel 18, beskrevet som Babylon den store. Profetien omhandler en stor handelsmakt som går under - sannsynligvis som følge av en gigatisk naturkatastrofe. De som i profetien beskriver røyken av den store by er skipsførere eller knyttet til skipsfart, åp 18:17.
Tydeligvis har vi med en, sett fra Europa, oversjøisk stormakt å gjøre.

1804: 18.mai, Napoleon kroner seg selv til keiser av Frankrike under navnet Napoleon 1. Kroningen finner sted i Notre-Dame katedralen i Paris.

1812: Napoleon angriper Russland med 678 000 soldater, og okkuperer blant annet Moskva.
Men russernes motstand var større enn Napoleon hadde regnet med, dessuten var vinteren usedvanlig hard, og soldatene hadde dårlige klær. Napoleon måtte raskt oppgi forsøket på å underlegge seg Russland. Under tilbaketrekkingen omkom sannsynligvis flere hundre tusen av sult og kulde. Det totale tap av soldater under felttoget er anslått til 400 000.

1813: 22. mai, Richard Wagner blir født. Wagner øvde en spesiell innflytelse på Hitler både gjennom sin biografi, sine antisemittiske pamfletter, gjennom sin musikk og ikke minst gjennom sin forståelse av filosofien til Arthur Schopenhauer: «Naturen verner om arten – individet betyr ingenting for den.»

Det var ved en bestemt oppsetning av Wagners opera Rienci, at Hitler mottok «salvelsen». Ute i natten etter forestillingen deklamerte Hitler sitt verdenssyn for en måpende venn som han hadde overvært operaen sammen med. Mange år senere da Hitler var innsatt som der Führer (hyrden) bekreftet Hitler ovenfor denne ungdomsvennen at: «Det var i den stund det begynte».

1814: 6. april, Napoleon blir tvunget til å avgå.

1818: 5. mai, Karl Marx blir født. Grunnleggeren av den teoretiske lærebygning for den sosialistiske bevegelse. Marx danner med sine økonomiske teorier mye av utgangspunktet for de tyske sosialdemokratiske ideer som ligger til grunn for mange av den moderne verdens mest suksessrike stater, som eksempelvis de sosialdemokratiske skandinaviske land.

1821: Charles Babbage (1791-1871), engelsk matematiker, presenterer modellen til "differansemaskinen" - the difference Engine - som var forløperen for dagens datamaskiner.

 5. mai,  Napoleon Bonaparte dør på St Helena i Sør-Atlanteren

1856: Den 19 år gamle engelskmannen William Henry Perkin (1838-1907) oppdager ved en tilfeldighet en metode til å fremstille syntetisk fargestoff. Oppfinnelsen ble «stjålet» av tyske kjemikere som, i motsetning til engelskmennene, straks innså verdien av Perkins metode. I år 1900 frem til 1914 hadde Tyskland så mye som 85% av verdensmarkedet for syntetisk fargestoffindustri. Nøkkelselskapet IG-Farben blir dessuten historisk direkte koplet til Det tredje riket i og med fremstilling av insektmiddelet Zyklon-B som ble benyttet i nazistenes gasskammere. Integrert i IG-Farben var blant annet selskaper som AGFA og BASF.

1861: 12.april, utbrudd av Den amerikanske borgerkrigen. 11 sørstater (slavestater) hadde erklært løsrivelse fra USA og dannet en egen union som ble kalt Amerikas komfødererte stater. President for  utbryterstatene var Jefferson Davis (1808-1889). President for Nordstatene var Abraham Lincoln (1809-1865).

1865: 9.april, opphør av Den amerikanske borgerkrigen. Sørstatskommandanten Robert A. Lee (1807 -1870) overgir seg til general Ulysses S. Grant (1822-1885) i Appomattox Courthouse, Virginia.

14. april, Langfredag kl. 22:13, Abraham Lincoln blir skutt i bakhodet mens han sitter i Fordteateret i Wahington D.C. og ser forestillingen "Our American Cousin".

15. april, Abraham Lincoln dør, 9 timer etter at han ble skutt og uten å ha kommet til bevissthet. Abraham Lincoln var USA's 16. president og den første republikanske.

26. april, mannen som er identifisert som Lincolns morder, skuespillereren John Wilkes Booth (1838-1865), blir omringet på en farm og truffet av et skudd i nakken, dør like etterpå. 

1871: 18. januar, proklamasjon av den tyske nasjonalstaten, Das Reich.

1889: lørdag 20. april, Påskeaften. Adolf Hitler fødes kl.18:30 i Braunau am Inn, Østerrike. Han døpes med det romersk klingende navnet Adolphus. Hitler er den profeterte Antikrist i sin første personifisering. Han er den som var profetert til å skulle seire over de hellige (= jødene, Holocaust), åpenbaringen 13:7.

1914: 28, juli, utbrudd av 1. verdenskrig. Det er hevdet at krigen ble utløst av skuddene i Sarajevo som falt en måned tidligere, den 28. juni. Skuddene som drepte den østerrikske tronarving, erkehertug Frantz Ferdinand og hans hustru Sophie von Hohenberg. Ekteparet ble drept av en 19 år gammel bosnisk-serbisk student ved navn Gavrilo Princip. Skuddene falt kl. 11.00. Det er hevdet at Princip tok på seg terroristoppdraget fordi han var dødssyk av tuberkulose, og hadde intet å tape. Det er sagt slik: «En sint ung serber får en dårlig nyhet av sin lege og dermed er første verdenskrig et faktum...»

Princip var medlem av organisasjonen Unge Bosnia, en organisasjon som ble støttet av «Den sorte hånd» en terror- organisasjon etablert i 1911. Organisasjonen Unge Bosnia kjempet for en union mellom Bosnia og Serbia.

Gavrilo Princip ble dømt til 20 års fengsel og sonet i Theresienstadt i Böhmen, dagens Terezin i Tsjekkia. Princip fikk behandling for sin tuberkulose, men ble gradvis dårligere og måtte kort før sin død 28. april 1918 amputere den ene armen. Han ble spurt av en fengselspsykolog om han ikke angret når han så hvilke enorme konsekvenser attentatet hadde fått, med millioner av drepte i krigen. Princip svarte: «Om jeg ikke hadde gjort det, ville tyskerne bare funnet en annen unnskyldning.» Noe han sannsynligvis hadde helt rett i.

1918: Opphør av den første verdenskrig på den 11. dag i den 11. måned kl.11.00. Krigen hadde da vart i eksakt 1881 dager.

Tyskland er dødelig såret i kjølvannet av kapitulasjonen. Sult og nød brer sakte men sikkert om seg i by og bygd.

9. november, Weimar-republikken proklameres.

For å skille de tre demokratiske perioder i Tysklands historie brukes betegnelsen: Weimar-republikken: 1918/19 – 1933, Bonn-republikken: 1949 – 1990, og den perioden som er nå, Berlin-republikken, fra og med 1990.

1919: 18. januar, Versailles-traktaten undertegnes i speilsalen i Versaillespalasset, etter en 6 måneder lang fredskonferanse.

25. januar, Folkeforbundet - Nasjonenes forbund - grunnlegges som en del av paragraf 1 i Versailles-traktaten. Opprettelsen av folkeforbundet var motivert av blodbadet under første verdenskrig og direkte fremprovosert av dyrets syvende hode, Tyskland. 

11. august, den nye tyske grunnloven trer i kraft.

11. september, Tyskland fjerner valutakontrollen som landet hadde hatt under krigen. Dette er med på å trigge et kommende økonomisk stormvær over landet.

12. september, Hitler blir medlem av "Det tyske arbeiderpartiet" (det senere NSDAP).

1920: 10. januar, Folkeforbundet ratifiserer av Versaillestraktaten. (Ratifisere, fra latin: «ratus», fastsatt, «facere», å gjøre, å gjøre gyldig – å tre i kraft).

1921: Frankrike okkuperer de tyske byene Düsseldof , Duisburg og Ruhrort øst for Rihnen for å legge press på krigsertatnings-utbetalingene.

1922: De allierte avstår fra å kreve krigserstatningen i penger og godtar utbetaling i gods, hovesaklig kull fra Ruhrområdet. 

1923: 11. januar, belgiske og franske styrker okkuperer hele Ruhr-området, Tysklands viktigste industriområde. Hensikten med okkupasjonen er å ta Ruhr-området i pant og selv inndrive kullet.
Okkupasjonstyrken var på rundt 60 000, den ble etterhvert utvidet til 100 000.
Den tyske regjering under ledelse av Willhelm Cuno (1876-1933) oppfordrer til "passiv motstand".
Regjeringen stanser øyeblikkelig all erstatningsutbetaling. En flom av streiker rammer industri og forvaltning samt transportsektoren. Frankrike reagerer med 150 000 straffedommer. En rekke frikorpsmedlemmer ("Frikorpset" en høyreorientert, paramilitær organisasjon) og kommunister saboterer mot okkupasjonsmaktene. Flere av disse dømmes til døden, blant andre offiseren Albert Leo Schlageter (1894-1923) som ble som en martyr for det tyske folk. Schlageter ble dømt til døden for sabotasje og henrettet av franskmennene 26. mai (utenfor Düsseldorf). da Adolf Hitler fikk høre om henrettelsen av Schlageter uttalte han: "Det tyske folk er ikke verdig et slikt offer".
26. september: Regjeringen opphever den passive motstanden.

Tyskland dødelig såret (åp. 13:3). Totalt sammenbrudd i den tyske økonomien. 1.august går det en million mark på dollar. 20. november: 4 200 000 000 000 mark på en dollar.
Verdenshistoriens største inflasjon fører til at arbeiderne må få utbetalt lønn to ganger daglig og bruke opp pengene straks, før de blir totalt verdiløse. Seddelbunker veies ved kjøp av et brød.
Landet har gjennom flere år opplevd en hyperinflasjon som når sin absolutte topp i løpet av dette kaotiske året. Hele verden er vitne til at det som for kort tid siden var regnet som verdens fremste kulturnasjon og en økonomisk stormakt, Tyskland, er dødelig såret. En oppfyllelse av profetien i åpenbaringsbokens kapittel 13 om et av dyrets hoder som ble dødelig såret, men som fikk det dødelige såret legt (åp 13:3). Det er selvsagt økonomi det er snakk om.

Hyperinflasjonen hadde grovt sett tre hovedårsaker: 1. At Tyskland finansierte 1. verdenskrig ved å ta opp lån. 2. De enorme budsjettunderskuddene etter krigen. 3. Den tredje og utløsende årsak var utvilsomt den enorme erstatningen Tyskland måtte betale til seierherrene. De aller fleste tyskere mente fredsavtalen som ble undertegnet i Versailles var dypt urettferdig. Det er i Versailles Tyskland ble påført det dødelige såret. Tyskland led enorme tap under 1. verdenskrig, men landet ble ikke beseiret på slagmarken. Denne såkalte «urettferdigheten ved Versailles» benyttet Hitler seg av - for alt den var verdt.

8. november, det mislykkede kupforsøket i München, kjent som "Beer Hall Putsch".

12. november, Hitler arresteres i hjemmet til Ernst og Helene Elise Hanfstaengl i Uffing utenfor München for medvirkning til kuppforsøk.
(Ernst Hanfstaengl skrev etter krigen boken Den Ukjente Hitler, bak nazismens kulisser 1922-1937. 

Hanfstaengl-familien var utvandret til Amerika, men eide et forlag i Tyskland som var spesialisert på kunstreproduksjoner).

1924: 26. februar, rettsaken mot Hitler innledes i München.

1. april, Hitler (som påtar seg all skyld...) dømmes til 5 års fengsel.

20. desember, Hitler løslates fra Landsberg fengselet etter å ha sonet 9 måneder av straffen.


1925: August, Den fransk-belgiske okkupasjonen av Ruhr opphører etter påtrykk fra USA og Storbritannia. Det beregnede tap okkupasjonen hadde påført Tyskland var på mellom 3,5 og 4 milliarder gullmark.


1927: 1. mai, Hitler holder sitt første møte i Berlin.


1929: Torsdag 24. oktober (den sorte torsdag), Wall Street børsen i New York faller med 11 %. I løpet av dagen begår 11 børsmeglere i New York selvmord. Fallet utløser et krakk som kulminerer noen år senere (8. juli 1932) da bunnen går ut av børsen. En depresjon med massearbeidsløshet brer seg over hele den vestlige verden utover 1930-tallet, også i Tyskland som opplever et reelt tilbakeslag. Den økonomiske usikkerhet og økende arbeidsløshet setter fart i tilstrømmingen til nazipartiet, NSDAP.

1931: Kommunistene er delaktige i å styrte den sosialdemokratiske regjeringen i delstaten Prøysen (Tysklands største delstat) og støtter overraskende nazistene i folkeavstemningen.

Moteskaperen Hugo Ferdinand Boss (1885-1948) melder seg inn i NASAP. Hans firma får etterhvert oppdraget med å produsere uniformer, først og fremst uniformer til SS og Hitler Jugend. De sorte SS uniformene var designet av SS- Oberführer Prof. Karl Diebitsch og Walter Heck. I forbindelse med produksjonen ble det hevdet at Boss hadde benyttet slavearbeidere. Etter krigen ble Hugo Boss blant annet fratatt stemmeretten for sin rolle som produsent av unifirmer under krigen. Hugo Boss døde av komplikasjoner ved en tannbyll i 1948. I 1999 innledet USA advokater på vegne av Holocaust overlevende en rettsprosess mot Hugo Boss Company. 

1932: Mot slutten av året går militante kommunister og nazistiske aktivister arm i arm i Berlin for å samle inn penger til streikende transportarbeidere. Kommunistene deltar også sammen med nazistene i å bryte opp sosialdemokratiske møter.

1933: NSDAP går i koalisjon med de konservative og sikrer flertall. Hitler blir innsatt som rikskansler mandag 30. januar. Insettelsesseremonien var satt til klokken 11 på formiddagen. Dagen ble i Nazi-Tyskland  kalt "Machtergreifung".

Hitler uttaler: "Gi meg 12 år og dere vil ikke kjenne igjen Tyskland."

1934: 2. august, president Paul von Hindenburg dør. Hitler rydder av veien all opposisjon og erklærer seg som Fører og Rikskansler (Führer und Reichskanzler).

1935: 15. september: Nürnberglovene vedtas, lover som blant annet førte til en av verdenshistoriens mest absurde lover: Ingen jøde hadde lov til å være født 20. april, på Hitlers fødselsdag (!) (Datoen 15. september er samme dato Jupiter sto i konjunksjon med Saturn i zenit over Judea i år 7 f. Kr. Stikkord: Fødselsdagsforbud...)  Jøder som var født 20. april måtte "endre fødselsdato" ellers ble de henrettet. Nürnberglovene forbød ekteskap og seksuelt samkven mellom jøder og såkalte ariere.
Arier er et ord avledet av "iraner". Tesen var at tyskerne stammet fra et folk som i fordums tid hadde utvandret fra områder i Persia, dagens Iran.
Hitler uttalte i forbindelse med Nürnberglovene: Dersom ikke "det jødiske problem" kan løses av disse lover må det ved lov overføres til NSDAP for "en endelig løsning".

Hitler, røykelovens far

Det er verdt å nevne at Hitler er den første politiker i moderne tid som fremmet forslag om forbud mot røyking av tobakk i det offentlige rom. Og at det sågar skulle innføres forbud mot å kjøre bil i nikotinpåvirket tilstand. Nazistene innførte på 1930-tallet en rekke restriksjoner på tobakksreklame.  De nazistiske anti-tobakks kampanjene var de kraftigste i moderne historie. En hel del helse magasiner som kalte seg "Frisk luft" o.l. så dagens lys. Disse magasiner er utvilsomt forløpere for mange av dagens helse og miljø magasiner. I 1939 forbød NSDAP røyking i alle sine kontorer og lokaler. I 1941 ble det i 60 tyske byer innført forbud mot røyking på trikk. Fra før av var det mange steder innført røykeforbud på tog og buss. Tyske kvinner som røkte kunne bli fremstilt som uegnet til å bli hustruer og mødre i tyske hjem. Tyske leger var de første til å påvise sammenheng mellom røyking og lungekreft. Den tyske legestand var den av yrkesgruppene som i prosent hadde flest av sine medlemmer innmeldt i nazi-partiet. I konsentrasjonsleieren Theresienstadt ble det innført dødsstraff dersom en ble grepet i besittelse av tobakk. Hitlers anti-tobakks forordninger hadde ingen videre fremgang utenfor partiet, og mange lo av disse forordninger. Men i dag blir de realisert over hele verden. Antikrist har stått frem i sin første personifisering, talt sitt ord og verden må føye seg.

1936: 20. mars Hitler uttaler i tale holdt i Hamburg: Av folket er jeg utgått, i folket er jeg forblitt, til folket vender jeg tilbake.

1938: Hitler godtar et foreldrepars ønske om å få drept deres funksjonshemmede barn. Dette første i et stort antall drap på funksjonshemmede barn utføres av Hilters livlege Karl Brandt (1904- 1948, dømt til døden etter krigen og henrettet ved hengning). Fra august måned innføres meldeplikt for alle foreldre som har funksjonshemmede barn under tre år. Meldeplikten ble senere utvidet til å omfatte foreldre med barn opptil 17 år. Det blir fremlagt lister med kostnadene ved å la blinde, døve, funksjonshemmede, kronisk syke, åndssvake og sinnsyke barn vokse opp. Hitlers eutanasiprogram er en klar forløper til den abortpraksis og økonomiske vurderinger av menneskeliv som i etterkrigstiden er videreført ved utbredelsen av sosialdemokratiet. 

1939: 30. januar, Hitler holder en riksdagstale hvor han truer jødene med tilintetgjørelse, dersom de såkalt "forårsaker - starter nok en verdenskrig".

1 september, Hitler angriper Polen. Utbrudd av den andre verdenskrig.

3 september kl. 11, Frankrike og Storbritannia erklærer Tyskland krig.

Hitlers Eutanasiprogram. I ly av utbruddet av den andre verdenskrig gir Hitler personlig ordre til to av sine nærmeste medarbeidere, Riksleder Bouhler og dr. Brandt, at det skal innvilges en "nådedød" for såkalt livsuverdige og uhelbredelig syke.
De syke skulle vurderes av to leger, dersom legene vurderte tilfellet håpløst ble "pasienten" fraktet til et hemmelig sted for avlivning og kremasjon. Philipp Bouhler (f. 11. september 1899- , ble arrestert av amerikanerne, begikk selvmord under transport til Dachau 19. mai 1945 ved å bite over en cyanidkapsel. Hans hustru drepte seg ved å kaste seg ut av et vindu) var fungerende sjef for
eutanasiprogrammet "T4". Det ble lagt vekt på at pårørende skulle holdes uvitende om hva som skjedde deres kjære. Dette ble sannsynligvis vanskeligere etter hvert som likvideringene økte i omfang. Seks psykiatriske sykehus ble etterhvert utstyrt med gasskamre som kunne avlive opptil 75 personer samtidig. Eutanasiprogrammet ble kalt T4 etter adressen for hovedkvarteret som lå i Tiergartenstrasse ("Dyrehagegata") 4, Berlin. 

"Eutanasi (den gode død) programmet" hadde til hensikt å utrydde såkalt rasebiologiske mindreverdige mennesker og derved bidra til å sikre en ren og sterk rase. Eutansiprogrammet møtte ikke nevneverdig kritikk fra legene, som forøvrig var blant Hitlers ivrigste støttespillere og den av yrkesgruppene som i prosent hadde flest av sine medlemmer innmeldt i nazipartiet. Men programmet møtte solid kritikk fra katolsk hold, en kritikk som førte til at "aksjon T4 på Hitlers ordre opphørte 24. august 1941. Imidlertid ble eutanasiprogrammet gjenopptatt senere, og enda mer i det skjulte, men i mindre skala enn tidligere. I særlig grad ble eutanasidrapene utført på spedbarn og ungdom, i mindre grad på voksne personer.

Nazistenes eutanasiprogram vil utvilsomt tjene som rollemodell for det kommende verdensomspennende eutanasiprogram som vokser frem parallelt med utbedring og foredling av det vestlige sosialdemokrati med dets rendyrkning av "den utelukkende rasjonelle fornuft" (lovløshetens hemmelighet) og derved hang til å vurdere alt i et økonomisk samfunnsmessig gavnlig lys. Sosialdemokratiet har sine røtter i de sosialdemokratiske strømninger i Tyskland på 1800-tallet, blant annet Bismarck-modellen.
Det er å anta at det i særlig grad vil bli et økt fokus på det geriatriske område, om det i henhold til den utelukkende rasjonelle fornuft er økonomisk forsvarlige i å la "uproduktive senile og lidende..." bli opp mot 100 år gamle, med den daglige kostnad det medfører for samfunnet. Spørsmålet vil bli drøftet i lys av "de uverdige forhold en rekke eldre og kronisk syke lever under", og at disse mennesker var bedre tjent med å få slippe... Og det vil bli gitt nye etiske retningslinjer. Begreper som "verdig sorti" vil stadig oftere dukke opp i samfunnsdebatten. Politiske partier vil måtte sette eutanasi i forbindelse med "dødshjelp til eldre ", på sitt politiske program, enten de er for eller imot. 
Avlivningene som ble foretatt i Hitlers eutanasiprogram ble stort sett foretatt ved giftinjeksjoner. De som skulle avlives ble hentet av busser rekvirert fra et firma som kalte seg "allmennyttig syketransport A/S". Firmaets busser var gråmalte og hadde tildekkede vinduer. Det er å anta at eutanasiklinikker i løpet av få år vil bli å finne i en rekke større byer og tettsteder rundt om i verden. Dette vil på sikt utvilsomt avhjelpe sosialdemokratiet i dets redsel for den kommende økonomisk belastende "eldre tsunami". Foreløpig er eutanasiklinikker, hvor det etter pasientens ønske gis en dødbringende injeksjon, tillatt i Nederland, Belgia, Luxembourg og Sveits. En klinikk som har fått særlig fokus er dødsklinikken "Dignitas" i Sveits, som har "medlemmer" fra hele verden. 

1940: Hitler sørger for at den jødiske legen Eduard Bloch, som hadde behandlet hans mor da hun døde av brystkreft, får utvandre til Amerika. Hitler hadde siden "anschluss" (innlemmelsen av Østerriket i nazi-Tyskland, 12 mars 1938) holdt sin hånd over Bloch. 

9. april, Hitler okkuperer Danmark og Norge. Goebbels noterer i sin dagbok : "Noen motstand fins ikke". Tyskerne brukte i underkant av 10 000 soldater på å okkupere Norge. Okkupasjonen av Norge ble av nazistene betraktet som den militært enkleste og økonomisk sett rimeligste under hele krigen.  Både konge og regjering flykter fra landet. Kong Haakon 7 var en av de få som før krigen hadde lest "Mein Kampf" og som i klare ordelag hadde advart mot hva som var i vente. Men for døve ører. Haakon 7 ble under krigen et viktig samlingsmerke for nordmenn. Ikke minst var hans radiotaler fra London motiverende for den voksende undergrunnsmotstanden. Bror av Haakon 7, den danske kongen Christian X, ble værende hjemme under hele krigen og var blant de første som tok på seg en davidstjerne som han selv hadde sydd etter de mål som ble oppgitt i avisene. En mengde dansker fulgte sin konges eksempel og bar i solidaritet med jødene davidstjerne. Dette umuliggjorde merking av de danske jødene. De aller fleste danske jøder ble reddet ut av landet, kun et fåtall havnet i konsentrasjonsleier. I motsetning til i Norge hvor norsk politi både arresterte og overga jøder til tyskerne. Selv etter at krigen var slutt ble det i en kort tid oprettholdt en gammel gunnlovsbestemmelsen som var gjeninnført av Qusiling regjeringen, bestemmelsen om at jøder ikke hadde tilgang til riket.

15. september, Storbritannia, som har utviklet et effektivt radarsystem, vinner det avgjørende luftslaget i Slaget om Storbritannia. Men Blizen, den tyske terrorbombingen av London og andre engelske byer og tettsteder fortsetter om nettene.

1941: Mai, Konrad Zuse (1910 -1995), tysk pioneer innenfor informatikk, blir den første til å sette en datamaskin i drift. Zuses datamaskin blir kalt Z3. Den første kommersielle modellen blir kalt Z4.

20. august, Hitler gir tillatelse til utvikling av V2 raketten.

7. desember, Hitler utsteder "Nacht und Nebel" forordningen ("Natt og Tåke") - utrykket refererer til "Tarnhelm" i Wagners opera "Das Rheingold", en opera som inngår i Nibelungenringen, og som utgjør en innledende "aften" til de påfølgende tre dager Ring-syklusen varer.
"Tarnhelm" er en hjelm som gjør at den som bærer den blir usynlig.  I Hitlers politiske verden henspeiler "tarnhelm-forbannelsen" til at personer i nazi-okkuperte områder som ble ansett som såkalt farlige for tysklands sikkerhet simpelthen bare skulle forsvinne uten å etterlate noen spor. (Rheingold ble første gang satt opp i Norge ved Den Norske  Opera, 30. januar 1993).

11. desember, Hitler erklærer USA krig.

18. desember, Hitler gir Himmler ordre ( ifølge et Himmler-notat funnet i nyere tid) om å utrydde jødene på linje med partisanerne (altså uten nåde).

19. desember, Hitler tar over kontrollen av den tyske hæren, Wehrmacht.

1942: 20. januar, Wannsee-konferansen, Berlin. Beslutningen om «Den endelige løsningen» - den industrielle utryddelse av jødene. Alle andre planer, blant annet planen om deportasjon av jødene til Madagaskar, forkastes. Holocaust er et faktum.

Holocaust, fra gresk: holókaustos: hólos (hele) – kaustos (brent). Betegnelsen holocaust sikter til et offer gitt til en gud og hvor hele dyret som ofres er fullstendig brent. Det er feil å bruke betegnelsen Holocaust om de pogromer som fant sted i nazidominerte områder før Wannsee-konferansen 20. januar, 1942.

2. februar, Hitler proklamerer sin bolig Berghof som «Gralsburg».

1944: 6. juni, D-dagen. De alliertes landgang i Normandie. Det var kort tid i forveien bestemt i et møte mellom Winston Churchill og president Franklin Delano Roosevelt (født 30. januar 1882 død 12 april 1945), som ble avholdt ved pyramidene i Egypt, at øverste militære leder for de alliertes operasjon skulle være «Ike», general Eisenhover.

11. september. For første gang står amerikanske tropper på tysk jord, like ved Aachen, Karl den stores residensby og kroningsby for tyske konger frem til ca. midten av 1600-tallet. Innledende kamper om Aachen, benevnt som «det første slaget om Aachen».

 1945: Søndag 29. april, Adolf Hitler og Eva Braun inngår ekteskap. Forlover for Adolf Hitler er den falske profet, Paul Joseph Goebbels.

Mandag 30. april. Adolf Hitler begår selvmord sammen med sin hustru Eva noe over klokken 15. (den niende time, bibl.). Hitler begår selvmord på dagen 12 år og 3 måneder etter sin innsettelse som rikskansler. Likene av Adolf og Eva Hitler blir brent i kansellihaven utenfor bunkeren.

1.mai: Bunkeren i Berlin, Førerens 13. hovedkvarter: Magda og Joseph Goebbels´ seks barn drepes av deres mor, assistert av tannlegen Helmut Kunz. Alle goebbelsbarna bar navn som begynte på «H» for å hedre Hitler. Joseph Goebbels begår senere samme dag selvmord sammen med sin hustru utenfor bunkeren.

2. mai: Klokken 10.00 om morgenen, bunkeren stormes av sovjetiske tropper.

7. mai: Alfred Jodl undertegner kapitulasjonspapirene i Reims, Frankrike, som representant for Karl Dönitz, Hitlers etterfølger som Fører. (Alfred Josef Ferdinand Jodl, født 10. mai 1890, hengt i Nürnberg 16. oktober 1946).

Som en følge av krigen ble 11 frie nasjoner lagt inn under Sovjetunionen.

Tyskland deles. Den østlige delen kontrolleres av Sovjetunionen.

26. juli, FN's etableringskonferanse i San Francisco.

24. oktober: Offisiell åpning av De Forente Nasjoner.
FN-pakten er ratifisert av Den andre verdenskrigs fem seierherrer, som også utgjør de fem faste medlemmer av sikkerhets rådet. Disse fem nasjoner har vetorett. De fem faste medlemmer av sikkerhetsrådet er: USA, Frankrike; Kina, Sovjetunionen og Storbritannia. Hovedkvarteret ligger i New York, USA. FN er å anse som direkte fremprovosert av den andre verdenskrig og bygger på ideen med Folkeforbundet som var provosert frem av den første verdenskrig. FN har to vesentlige oppgaver, den første var å fremme resolusjon 181 som førte til opprettelsen av staten Israel, den andre blir å fungere som portal til verdensherredømme ved Antikrists annet komme. 

1946: IBM sikrer seg opsjon på Konrad Zuses patenter.

18. april, Folkeforbundet oppløser seg selv og overfører sine målsettinger til De Forente Nasjoner.

1948: 14. mai, David ben Gurion proklamerer staten Israel, nøyaktig 3 år og 7 dager etter Alfred Jodls undertegnelse av Nazi-Tysklands betingelsesløse kapitulasjon. En oppfyllelse av profetien i Danielboken om at tiden kom da de hellige (jødene) tok riket i eie (Daniel 7:22).

1959/1960: The Beatles grunnlegges. Medlemmene er : John Winston Lennon (1940 - 1980), James Paul McCartney (f. 1942), George Harrison (1943 - 2001), og Richard "Ringo" Starkey "Starr" (f.1940).

1967: Seksdagerskrigen, en intens og kortvarig krig mellom Israel på den ene siden og Egypt, Jordan og Syria på den andre. Krigen startet 5 juni kl. 08:45 og tok slutt 10 juni kl. 16:30.


1968: Januar, The Beatles grunnlegger multimedieselskapet APPLE Corps Ltd.  Selskapets navn var en idè Paul McCartney kom opp med etter å ha sett et maleri av Renè Magritte.

1969: 20 juli, månelandingsfartøyet «Eagle» fra Apollo 11 lander på månen. Hitlers tidligere rakettforsker, Wernher von Braun og den romforskningsorganisasjon han ga støtet til, NASA, lyktes i å landsette mennesker på månen. Braun hadde som ingeniør og romarkitekt ansvaret for Saturn-raketten, selve bæreraketten i Apollo-programmet, og blir av den grunn kalt «månerakettens far». (Wernher Magnus Maximilian Freiherr von Braun, født 23 mars 1912, død 16 juni, 1977).

15. august, Fredag: Åpning av den tre dager lange Woodstock festivalen på melkefarmen Bethel, New York. Festivalen markerte et høydepunkt i popkulturen og trakk bortimot 500 000 mennesker. Den av artistene som markerte seg sterkest var Jimi Hendrix (f. 27.nov. 1942, Seattle - d. 18. sept. 1970, London) da han fremførte en apokalyptisk versjon av Star Spangles Banner, USA's nasjonalsang.


1975: Grunnleggerne av Microsoft, Paul Allen (f. 21 januar 1953, Seattle) og William "Bill" Henry Gates 3'd (f. 28 oktober 1955, Seattle), skaper og selger deres første produkt.

1976: 1. april, APPLE Computer Inc. grunnlegges av Steven Paul Jobs (f. 24. februar 1955 - død 5 oktober 2011), Steve Wozniak (f. 11. august 1940) og Ronald Wayne (f. 17. mai 1934).

Juli: Den personlige datamaskinen APPLE 1 legges ut for salg, pris: 666,66 dollar.


1978: Beatles selskapet Apple går til sak mot Apple computer i forbindelse med firmanavnet.


1989: Torsdag 9. – natt til fredag 10. november, Berlinmurens fall. Demokratiseringsprosessen i verden tar til for alvor.

1993: 30. april, på dagen 48 år etter Hitlers selvmord, Cern kommisjonen i Sveits frigir softwaren www, noe som fører til en eksplosiv utbredelse av Internet.

2001: 11. september. Terroristangrep mot bl.a. World Trade Center i New York. Resterende antall dager av året, 111. En av grunnleggerne av «Hamburg-cellen», som stod for terroraksjonen, var den egyptiskfødte og tyskbosatte Mohamed Mohamed el-Amir Awad el-Sayed Atta (1. september 1968 – 11. september 2001). Flyet Atta kapret, American Airlines Flight 11, styrtet inn i det nordre tårnet.

2011: 11. februar, Mubarakregimet i Egypt faller, demokratiseringsprosessen i verden fortsetter.

11. april, et gigantisk jordskjelv målt til 10 på Richterskalaen rammer Japan. En etterfølgende tsunami dreper tusener av mennesker og forårsaker radioaktiv lekkasje ved flere atomanlegg.

15. august, elektronikkselskapet Apple utropes til verdens mest verdifulle børsselskap foran Exxon Mobile.

APPLE-logoen
Apple-logoen viser et eple det er tatt en bit av. Logoen er designet av Bob Janoff i 1977 på oppdrag av Steve Jobs. På Janoffs logo var eplet det er tatt en bit av fremstilt med et regnbuelignende mønster, men med fargene i en slags omvendt rekkefølge. Den blir i dag referert til som "Regnbue-logoen". Imidlertid ble "Regnbue-logoen" med de 6 fargeflatene på eplet forkastet av Steve Jobs i 1998. At Apple-logoen med regnbuemønsteret og en manglende bit skulle ha bibelsk symbolikk og referere til to skriftsteder i 1.Mosebok (3:6 og 9:11-13) er utilsiktet både fra Steve Jobs og Bob Janoff.
Fra og med 1998 brukes en monokrom (ensfarget) logo.
Den aller første logoen til selskapet ble laget av Apples tredje co -gründer, Ronald Wayne, i 1976.
Waynes logo viser Isaac Newton sittende under et tre med et eple over hodet og med en bok i hånden. Sir Isaac Newton var engelsk matematiker, astronom, fysiker og fortolker av Johannes Åpenbaring. Newton er mest kjent for sin gravitasjonslov. Selv regnet Newton bibeltolkningene som sitt viktigste arbeid.


2012: 30. april,  WTC 1 som er under bygging på Ground Zero blir New Yorks høyeste bygg

22. oktober, Forbes Magazine utroper varemerket Apple til verdens mektigste - med Microsoft som nummer 2 på listen.

________________________________________________________

Paulus' tidslinje, hovedpunkter
Jesu liv tidslinje
Johannesevangeliet, nattverden, påskemåltidet
Tidspunkt, Jesu dåp, Jesu korsfestelse
Eutanasiklinikker på dagsorden