fredag 31. mai 2013
torsdag 30. mai 2013
Carl Bosch, Fritz Haber, Max Planck
Grunnleggeren
av IG Farben*, Carl Bosch (1874-1940),
var ingen nazist. Tvertimot var han en av Hitlers argeste
motstandere, så til de grader at Hitler etterhvert nektet å
oppholde seg i samme lokale som ham.
Nobelpris i kjemi i 1931
Carl Bosch var tildelt Nobelprisen i kjemi i 1931. Under hans ledelse ble IG-Farben Tysklands største selskap.
Bosch
og Hitler møtte hverander første gang i mars 1933. I første
halvdel av møtet fikk Bosch forsikringer av Hitler om støtte til
prosjektet med syntetisk oljefremstilling. Bosch på sin side
garanterte en utbygging av Leunafabrikken (i byen Leuna i Sachsen-Anhalt). Både Bosch og Hitler
hadde som mål å gjøre Tyskland selvforsynt med olje.
Carl Bosch var tildelt Nobelprisen i kjemi i 1931. Under hans ledelse ble IG-Farben Tysklands største selskap.
Advarte Hitler mot å tvinge jødiske vitenskapsmenn ut av landet
Bosch var før møtet advart av sine kollegaer i IG mot å ta opp «et bestemt tema», en advarsel Bosch totalt ignorerer når han direkte advarer Hitler mot å tvinge jødiske vitenskapsmenn til å forlate landet: «Noe som vil føre til at Tyskland fort vil komme på alvorlig etterskudd når det gjelder fysikk og kjemi»...
Før Bosch rakk å gå videre eksploderte Hitler i et frenetisk raseri og skrek at: «Da skal vi klare oss uten fysikk og kjemi i hundre år!»
Bosch lot seg ikke vippe av pinnen, men fortsatte uten videre «diskusjonen» med Hitler. Hitler fikk raskt tilkalt sin adjutant, og møtet ble avkortet.
Utviste et mot Hitler ikke var vant til i sin nærhet
Carl Bosch lot seg såvisst ikke avskrekke og utviste et mot Hitler ikke var vant til. Bosch fortsatte ufortrødent sin private støttekampanje for jødiske vitenskapsmenn og forsøkte å organisere en forening blant ikke-jødiske nobelprisvinnere som skulle agere mot nazistenes forfølgelse. Men forsøket hadde liten fremgang.
Bosch og Fritz Haber
I april 1933 fikk Bosch vite at den jødiske vitenskapsmannen Fritz Haber (1868-1934) var tvunget til å forlate sitt professorat ved universitetet i Berlin. At Haber hadde konvertert til protestantismen allerede i 1893 hadde ingen betydning for nazistene, han var og ble en jøde for dem. Fritz Haber var imidlertid en av Tysklands mest velansette vitenskapsmenn og hadde i 1918 fått nobelprisen i kjemi.Bosch reagerte voldsomt på nazistenes behandlingen av Haber og fikk overtalt fysikeren Max Planck (1858-1947) til å ta opp «tilfellet Haber» direkte med Hitler (Max Planck fikk nobelprisen i fysikk i 1918 for å ha lagt grunnlaget for kvantemekanikken).
Da Planck nevnte Habers sak for Hitler, eksploderte Hitler så til de grader at det tok Planck lang tid i etterkant å innhente seg følelsesmessig.
En
annen nobelprisvinner uttalte i frykt og fortvilelse: «Vi kan ikke
dra våre sverd for jødenes sak.»
Fritz
Haber forlot Tyskland og døde som en nedbrutt mann i Basel, Sveits,
29. januar 1934.
Nazistene forbød å sørge over ham.
Trosset sørgeforbudet
Carl Bosch trosset «sørgeforbudet» og arrangerte en minnemarkering på ettårsdagen for Fritz Habers død. Minnehøytiden ble avholdt på Kaiser Wilhelminstituttet. Mer enn 500 personer fylte salen. Særlig kom mange fra IG-Farben. Mange av Habers militære venner var også tilstede.
Habers kollegaer ved universitetet var derimot langt mer forsiktige (feige) og et stort antall av dem uteble fra minnemarkeringen.
Max Planck kom til markeringen, riktignok i nazi-uniform, men utviste et stort mot da han hyllet «den tyske forskeren og den tyske soldaten Fritz Haber».
Carl Bosch døde i Heidelberg 26. april 1940.
Max
Plancks enorme personlige tap.
Hans
første kone Marie døde av tuberkelose.
Hans andre kone Merga døde
i barsel.
Eldstesønnen, Karl, mistet livet ved Verdun under 1.
verdenskrig.
Begge tvillingdøtrene døde, Grete i 1917 og Emma i
1919.
Sønnen Erwin, som han sto svært nær, ble arrestert, dømt
til døden og hengt 23. januar 1945 for medvirkning til 20. juli
attentatet.
I
1944 mistet Max Planck sitt hjem under et bombeangrep. Et helt livs vitenskapelig arbeid gikk så å si opp i røyk.
Herman, Max Plancks sønn med hans andre kone, Merga, var den eneste av barna som overlevde sin far. Hermann Planck døde i 1954, han var født i desember 1911.
* I en periode
var IG-Farben verdens største kjemiske selskap. Selskaper som AGFA
og BASF springer direkte ut av IG-Farben. IG-Farben er spesielt kjent for Zyklon B. Produktet som ble brukt i konsentrasjonsleirenes gasskammere.
Konrad Zuse
Charles Babbage og Ada Lovelace
Svartedauen profetert i åp. 9:15 ?
Tempelet i Jerusalem rives ned sten for sten
Antikrist - Den lovløse - Taleren
Et sitat fra 1887:
Dyret (Antikrist) trenger ikke å se ut som den han i virkeligheten er. Han kan til og med tenkes å ha en komisk mustasje...
Sitatet er fra boken "Antikrist", skrevet av Soloviev, sitert av Trevor Ravenscroft i boken "Skjebnespyd", side 106, publisert år 1887.
Denne skikkelse er en "salvet person", en totalt overgitt person som får sin utrustning fra dragen, hebr. Tannin, i overført betydning: Guds motstander i politikken.
I Johannesbrevene er han omtalt som Antikrist (1 Joh 2:22).
Hos Paulus er denne profeterte skikkelse benevnt som Den lovløse (2.tess 2:8).
I åpenbaringsboken (13:5) og hos profeten Daniel (7:8) er han indirekte kalt: Taleren (en munn som talte).
En annen, men noe viere betegnelse er, Dyret.
Verdenshistoriens mest kjente politiske taler
I sin første personifisering fremstår denne motstander i skikkelse av Adolf Hitler - verdenshistoriens mest kjente politiske taler.
Den krig han var profetert å seire i (åp.13:7), var krigen mot jødene, Holocaust.
FN, provosert frem av Hitler
I sin andre og endelige personifisering vil motstanderen bli gitt verdensherredømme gjennom den portal han selv har provosert/skapt frem ved 2. verdenskrig, nemlig FN.
FN, i virkeligheten en "femstatsklubb"
Kjernen i FN's sikkerhetsråd består av 2. verdenskrigs fem seierherrer: England, Frankrike, Kina, Russland og USA. Disse fem land har absolutt vetorett.
Uansett hvilket forslag andre land måtte fremme, kan det nedstemmes av et av de fem land i "Femstatsforbundet".
FN er gjennom sikkerhetsrådets* fem faste medlemmer konstant knyttet til utfallet av 2. verdenskrig.
Det velges imidlertid aldri generalsekretær fra et av disse fem land.
Reell verdensmakt er kun mulig i den elektroniske tidsalder.
I hans andre og kommende personifisering vil motstanderen føre krig mot Lammet (åp 17:14, = den kristne menighet), ved forordningen om dyrets merke (chipmark) for å kunne kjøpe og selge.
WWW
World Wide Web ble frigitt av Cern-kommisjonen på Hitlers dødsdato 30.april 1993 - noe som førte til en eksplosjonsartet utbredelse av Internett.
*Om Sikkerhetsrådet i FN:
Av sikkerhetsrådets 15 medlemsland, er kun fem faste medlemmer, nemlig andre verdenskrigs fem seierherrer: Russland, USA, Frankrike, Storbritannia og Kina.
De Øvrige 188 FN-landene skifter (i henhold til en en geografisk fordelingsnøkkel) på 10 ikke-faste seter.
Kun de fem faste medlemmene har vetorett. Forslag til vedtak må oppnå minst 9 av de 15 stemmene i sikkerhetsrådet.
Hvis en av de fem legger ned veto mot et forslag som fremmes i Sikkerhetsrådet, blir det ikke fattet noe vedtak. Selv om et forslag har fått 9 eller flere stemmer, kan et veto stanse forslaget av et av de fem faste medlemslandene.
Forslag bringes neppe fram til avstemning dersom ett eller flere av de faste medlemmene har signalisert veto.
___________
Chipping av ansatte ved Epicenter i Stockholm
Dyrets tall, tabeller
Fremveksten av den sosialdemokratiske rollemodell
Dyrets syvende hode
Påskemåltidet hvor Jesus innstifter den nye pakt
Hitlers eutansiprogram del 1.
Hitlers eutanasiprogram del 2.
Johannes på Patmos
Dyret (Antikrist) trenger ikke å se ut som den han i virkeligheten er. Han kan til og med tenkes å ha en komisk mustasje...
Sitatet er fra boken "Antikrist", skrevet av Soloviev, sitert av Trevor Ravenscroft i boken "Skjebnespyd", side 106, publisert år 1887.
Denne skikkelse er en "salvet person", en totalt overgitt person som får sin utrustning fra dragen, hebr. Tannin, i overført betydning: Guds motstander i politikken.
I Johannesbrevene er han omtalt som Antikrist (1 Joh 2:22).
Hos Paulus er denne profeterte skikkelse benevnt som Den lovløse (2.tess 2:8).
I åpenbaringsboken (13:5) og hos profeten Daniel (7:8) er han indirekte kalt: Taleren (en munn som talte).
En annen, men noe viere betegnelse er, Dyret.
Verdenshistoriens mest kjente politiske taler
I sin første personifisering fremstår denne motstander i skikkelse av Adolf Hitler - verdenshistoriens mest kjente politiske taler.
Den krig han var profetert å seire i (åp.13:7), var krigen mot jødene, Holocaust.
FN, provosert frem av Hitler
I sin andre og endelige personifisering vil motstanderen bli gitt verdensherredømme gjennom den portal han selv har provosert/skapt frem ved 2. verdenskrig, nemlig FN.
FN, i virkeligheten en "femstatsklubb"
Kjernen i FN's sikkerhetsråd består av 2. verdenskrigs fem seierherrer: England, Frankrike, Kina, Russland og USA. Disse fem land har absolutt vetorett.
Uansett hvilket forslag andre land måtte fremme, kan det nedstemmes av et av de fem land i "Femstatsforbundet".
FN er gjennom sikkerhetsrådets* fem faste medlemmer konstant knyttet til utfallet av 2. verdenskrig.
Det velges imidlertid aldri generalsekretær fra et av disse fem land.
Reell verdensmakt er kun mulig i den elektroniske tidsalder.
I hans andre og kommende personifisering vil motstanderen føre krig mot Lammet (åp 17:14, = den kristne menighet), ved forordningen om dyrets merke (chipmark) for å kunne kjøpe og selge.
WWW
World Wide Web ble frigitt av Cern-kommisjonen på Hitlers dødsdato 30.april 1993 - noe som førte til en eksplosjonsartet utbredelse av Internett.
*Om Sikkerhetsrådet i FN:
Av sikkerhetsrådets 15 medlemsland, er kun fem faste medlemmer, nemlig andre verdenskrigs fem seierherrer: Russland, USA, Frankrike, Storbritannia og Kina.
De Øvrige 188 FN-landene skifter (i henhold til en en geografisk fordelingsnøkkel) på 10 ikke-faste seter.
Kun de fem faste medlemmene har vetorett. Forslag til vedtak må oppnå minst 9 av de 15 stemmene i sikkerhetsrådet.
Hvis en av de fem legger ned veto mot et forslag som fremmes i Sikkerhetsrådet, blir det ikke fattet noe vedtak. Selv om et forslag har fått 9 eller flere stemmer, kan et veto stanse forslaget av et av de fem faste medlemslandene.
Forslag bringes neppe fram til avstemning dersom ett eller flere av de faste medlemmene har signalisert veto.
___________
Chipping av ansatte ved Epicenter i Stockholm
Dyrets tall, tabeller
Fremveksten av den sosialdemokratiske rollemodell
Dyrets syvende hode
Påskemåltidet hvor Jesus innstifter den nye pakt
Hitlers eutansiprogram del 1.
Hitlers eutanasiprogram del 2.
Johannes på Patmos
onsdag 29. mai 2013
I sluttfasen av Antikrists første personifisering
Mot slutten av krigen utpeker Hitler en som ikke var medlem av nazi-partiet som sin etterfølger, Karl Dönitz. Ved utnevnelsen av Dönitz settes i realiteten punktum for Det tredje rike.
Dönitz benyttet tittel "rikspresident", en tittel Hitler hadde avskaffet. Med Dönitz' inntreden som rikspresident er det så å si tilbake "til gamle dager" med Tyskland - i politisk forstand.
Ved inngåelse av ekteskap med Eva Braun, natten mellom 28. og 29. april 1945, forkaster Hitler Tyskland definitivt som "sin brud".
Hitlers begrunnelse for forkastelsen var: "Tyskland var meg ikke verdig".
Antikrist setter selv sluttstrek for sin første personifisering Ca. kl.15 (bibl. i den niende time), mandag 30. april 1945 setter Antikrist selv sluttstrek for sin første personifisering ved å skyte seg gjennom tinningen med en tysk-produsert politipistol, Walther PPK (Polizeipistole Kriminal).
Forlover for Hitler da han giftet seg med sin Eva var den falske profet, Joseph Goebbels.
Forlover for Goebbels da han giftet seg med sin Maria Magdalena (Magda) 19. desember 1931, var Adolf Hitler.
Antikrists annet komme
I sitt andre komme fremstår ikke Antikrist som en nasjonalsosialist - i og med at han da blir gitt verdensmakt. Samt det faktum at Israel er utskilt som egen stat.
Holocaust var de kraftige veer som fødte staten Israel i vår tid.
FN, provosert frem av Hitler
FN er provosert frem av 2. verdenskrig, og er på sett og vis å anse som grunnlagt av Hitler.
FN's forløper, Folkeforbundet, var provosert frem av Tyskland ved 1. verdenskrig.
FN, Antikrists egen innsettelseportal til sin kommende verdensmakt
FN har to vesentlige oppgaver: Den første var å fremme resolusjon 181 som førte til opprettelsen av staten Israel i vår tid.
FNs andre vesentlige oppgaven blir å fungere som portal til verdensmakt for Antikrist ved hans annet komme.
Den skjulte agenda bak FNs klimapanel
En annen oppgave for FN, er - via FNs klimapanel - å fungere som leder for Klimareligionen, den raskest voksende av de tros-baserte verdensreligionene. Taktikken med etableringen av "FNs klimafond" går i korthet ut på å få overført store deler av den vestlige verdens økonomiske resurser til FNs Green Fund, slik at FN vil bli en betydelig økonomisk maktfaktor.
Sosialdemokratiet, et nyttig redskap for djevelen
Den sosialdemokratiske bevegelse er et av Antikrists viktigste politiske redskaper. Sosialdemokratiets målsetting er: "En ny økonomisk verdensorden under ledelse av FN." - Noe som betyr avskaffelse av nasjonalstaten i tradisjonell forstand.
I og med at den sosialdemokratiske bevegelse i det skjulte er en fiende av nasjonalstaten, vil den instinktivt støtte alt som på sikt svekker nasjonalstatens økonomi og gamle samfunnsstruktur.
Internet "tar av" på Hitlers dødsdato
Internet er et av Antikrists viktigste teknologiske redskap. World Wide Web ble frigort av Cernkommisjonen på Hitlers dødsdato, 30. april, 1993. Dette førte til en eksplosjonsartet utbredelse av Internet.
Hemmeligheten med FN-logoen
Olivengren-kransen i FN-logoen tilhører Antikrists hode.
Reell verdensmakt er kun mulig i den elektroniske tidsalder
____________________________
Blir det nytt tempel i Jerusalem?
Hva med jødene i Amerika i endetiden?
Jødene vender tilbake til Israel
Menigheten i de siste dager
Dyrets merke - endetiden
Dyrets tall - endetiden
Endetidsprofetier
mandag 27. mai 2013
K V I R I N I U S
Lukas 2:2 Dette var den første innskrivning, i den tid Kvirinius var
landshøvding i Syria.
Folketellingen da Jesus ble født:
Den eneste kjente folketelling som omfattet hele romerriket i den aktuelle perioden, fant sted i år 8/7 f. Kr.
Denne folketelling er grundig omtalt under §8 i minneskriften etter keiser Augustus: Res Gestæ Divi Augusti.
Ifølge Lukas - som etter eget utsagn hadde studert kildene nøye - hadde Kvirinius et verv i Syria i denne perioden som kvalifiserte til betegnelse landshøvding. Dvs. at Kvirinius f.eks var duumvir - en som var likestilt med Saturninus, den sittende legat.
Sannsynligvis var Kvirinius spesielt innsatt som prokurator av Augustus, blant annet i forbindelse med den omfattende og høyt prioriterte folketellingen år 8/7 f. Kr.
Den andre folketellingen under Kvirinius
I år 6 e.Kr. ble det avholdt en lokal folketelling i Judea, Samaria og Idumea. Denne fant sted i kjølvannet av avsettelsen av Herodes Arkelaus. Vi noterer oss at denne folketelling ikke omfattet Galilea, hvor Herodes Antipas hersket som tetrark (= fjerdedels fyrste, dvs. han var tildelt en fjerdedel av landet).
I denne perioden er Kvirinius utnevnt som imperial legat i Syria, en stilling som gir ham ansvar for folketellingen i Judea, Samaria og Idumea.
Denne lokale folketelling var et slags bo-oppgjør, hadde først og fremst til hensikt å skaffe en oversikt over eiendomsmassen til den avsatte Herodes Arkelaus.
Den lokale Prefekt i Judea, Samaria og Idumea i år 6. var Coponius. Han tilbrakte mye tid på reise, var såpass sjelden i Judea at en dør i tempelet ble kalt "Coponius' dør".
Liste over prefekter (praefectus) og prokuratorer for den romerske provinsen Iudea, dvs landområdet: Judea, Samaria og Idumea
Tittel er prefekt:
Coponius 6–9 e.Kr.
Marcus Ambibulus 9–12 e.Kr.
Cuspius Fadus 44–46 e.Kr.
Tiberius Julius Alexander 46–48 e.Kr.
Ventidius Cumanus 48–52 e.Kr.
Antonius Felix 52–60 e.Kr.
Porcius Festus 60–62 e.Kr.
Albinus 62–64 e.Kr.
Gessius Florus 64–66 e.Kr. Prokurator når jødene gjør opprør mot romerne
Publius Sulpicium Quirinius (Kvirinius), født i år 51 f.Kr., død år 21 e.Kr.
I år 12 f.Kr. blir Kvirinius utnevnt til konsul sammen med Gaius Valgus.
Navnet Quirinius betyr "lansesvinger", og var dessuten navnet på en av roms tidlige guder.
Kvirinius kom fra en patriserfamilie bosatt i byen Lanuvinium 32 kilometer sydøst for Roma og litt sørvest for Via Appia, den viktigste av de romerske veiene. Patriserfamilien Kvirinius kom fra var ikke spesielt velstående eller innflytelsesrik. Kvirinius måtte tilegne seg makten ved å utmerke seg. Han var hovedsaklig en "self made man".
Circa år 2 e.Kr. giftet Kvirinius seg med en kvinne fra det romerske aristokratiet, Domitia Lepida. Men ble senere skilt fra henne.
Mot slutten av sitt liv skapte Kvirinius en stor skandale i Roma da han anla rettsak mot sin tidligere kone hvor han blant annet benektet farskapet til hennes sønn og beskyldte henne for forsøk på å forgifte ham.
Det bør tillegges at Domitia Lepida var en meget høyt aktet og respektert kvinne i Roma.
Et mye diskutert tema i historien er om Kvirinius kunne vært guvernør - øverste befal, (propraetorial imperial legat - stattholder) - to ganger i Syria.
Betegnelsen i bibelen, hêgemoneuontos tês Syrias, betyr å holde en kommando i Syria, en betegnelse som dog er temmelig vag på hvilken konkret stilling Kvirinius eventuelt hadde (Pilatus' stilling er nevnt med samme ordlyd i grunnteksten).
Om han for eksempel var imperial legat - noe han ikke kunne vært i dette tidsrom, om han da ikke var midlertidig erstatter for den utnevnte legat.
Propraetorial imperial legat i perioden år 12 - 9 f.Kr. var Marcus Titius som blir etterfulgt av Gaius Sentius Saturninus fra år 9 - 6 f.Kr.
Den jødiske historiker Josefus Flavius omtaler guvernørperioden til Titius og den senere Varus i entall, mens han omtaler perioden til Saturninus i flertall, en indikasjon på at øverste verv i Syria i denne perioden var delt.
Praksis fra republikkens dager var at guverører (legater) som regel satt i 3 år. Men mye var endret under Augustus. Noe som er kjent er at Tiberius, som etterfulgte Augustus 15. september år 14 e.Kr., var pinlig nøyaktig når det gjaldt å etterfølge det eksempel Augustus hadde gitt. En praksis han kan ha overtatt fra Augustus var å la stattholdere han var spesielt fornøyd med sitte i en årrekke.
Kvirinius som utvilsomt var en meget driftig mann er vanskelig å spore andre steder i romerriket enn i Syria i den aktuelle perioden. Provinsen Syria var en økonomisk indrefilet og for en ambisiøs mann som Kvirinius, som ikke var spesielt formuende, ville en fremtredende stilling over noen år i Syria garantert gjort ham til en meget rik mann.
Spørsmålet som naturlig reises angående den store romerske folketellingen i år 8/7 f.Kr. er hvem som var prokurator i Syria under denne folketellingen, siden en folketelling naturlig hører inn under prokuratet (finansetaten).
Justin Martyr (114-165 e.Kr.) refererer til Kvirinius som prokurator, og Tacitus (56-117 e.Kr.) betegner hans stilling som "spesiell" ved minst en anledning. Det er sannsynlig at Augustus i forbindelse med den omfattende folketellingen i år 8/7 avlastet den sittende legat ved å utnevnte et "spesielt embetskollegie", og at det er her Kvirinius kommer inn som keiserens spesielle utsending. Og at han i den aktuelle perioden i viktighet overskygget den sittende legat. Noe som neppe ville vært mulig i republikkens dager, men mange gamle ordninger ble endret under den energiske og praktisk orienterte Augustus. Selv det engang så mektige konsulembete var gradvis blitt redusert til mer eller mindre et æresembete under Augustus.
At en provins eventuelt kunne administreres under forskjellige titler har vi eksempel på fra provinsen Sardinia som i år 46 ble styrt av en prefekt (Aurelius Proclosus) og 20 år senere av en prokurator (Iuventus Rixa).
Dette kan ha en sammenheng med at tittelen "prokurator" som mer henspiller på det sivile finansielle området, ikke ble utbredt før etter år 44 e.Kr..
Og at "den nye tittelen", da den kom i bruk, erstattet tittelen "prefekt" som i utgangspunktet mer henspiller på det militære området.
Lukas og Paulus, historiske tidsvitner
Evangelisten Lukas, som førte i pennen både Apostlenes gjerninger* og Lukas evangeliet, var en nær samarbeidspartner av apostelen Paulus som utvilsomt hadde førstehåndskunnskaper om den politiske situasjon i Lille-Asia i samtiden og i den nære fortid.
Det er ikke tatt ut av lufta når Lukas presiserer at Kvirinius var landshøvding i Syria under den omfattende folketellingen som fant sted da Jesus ble født i Betlehem i Judea.
Lukas påpeker sågar om seg selv i innledningen til Lukas evangeliet at han er nøye. Altså er han en som konsulterer både den ene og andre og grundig setter seg inn i de forhold han beskriver. Kanskje fordi han hadde erfart at andre ikke var så nøye, og at det var ting som trengtes å rettes på.
Paulus som kom fra Tarsus i Kilikia kjente selvsagt utmerket godt til viktige politiske hendelser i sitt eget hjemland og i lille-Asia forøvrig. Slik sett er Lukas & Paulus den sikreste og derved viktigste historiske kilde til hvem som var å betrakte som landshøvding i Syria under den store folketellingen (i mantall) i år 8/7 f.Kr.
Lukas presiserer at Jesus ble født under den første folketelling som ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria (luk 2:2). Dersom Kvirinius kun skulle være koplet til Syria i forbindelse med hans legat periode fra år 6 etter Kristus, er det uforståelig hvorfor Lukas i det hele tatt skulle nevne ham.
*Når det gjelder Apostlenes gjerninger er det ifølge denne fortolker lite sannsynlig at Lukas fullførte skriftet, da det i for stor grad, når det gjelder Paulus' biografi avviker fra Paulus' egen fortelling i Galaterbrevet og andre steder. Antageligvis ble Apostlenes gjerninger ferdigstilt av en annen enn Lukas, men basert delvis på det materiale Lukas hadde samlet. Les mer om dette under: Paulus' tidslinje, hovedpunkter
Lapis Tiburtinus
I 1764 ble det gjort et funn av en stein med latinske inskripsjoner (Lapis Tiburtinus) som refererer til en person som to ganger hadde vært guvernør i Syria og at denne person hadde en militær seier som var blitt feiret med to takksigelsesdager (religiøse fester) i Roma. Disse opplysninger stemmer overens med Kvirinius som dessuten ble gitt noe så sjeldent og ærefullt som en statsbegravelse ved sin død i år 21 e. Kr.
Kritikere til konklusjonen om at steinen skulle beskrive Kvirinius hevder at steinen egentlig omhandler Publius Quinctilius Varus, da inskripsjonen "divi" - om Augustus - i den tid Augustus fremdeles levde - kun ble benyttet på inskripsjoner over avdøde. Og Varus døde riktignok 5 år før Augustus.
Historikeren Theodor Mommsen hevdet bestemt at steinen omhandlet Kvirinius og ikke Varus.
Et annet synspunkt gikk på at betegnelsen "divi" om Augustus skyldtes at steinen ble oppført etter at Augustus var død. Og det er et godt argument. Men hovedproblemet for kritikerne av Mommsens teori er at Varus ikke er knyttet til store militære triumfer, tvert imot er han knyttet til et av romerrikes største militære nederlag, det mot germanerne i slaget i Teutoburg Skogen i september år 9 e.Kr. da tre romerske legioner ble nærmest utslettet under hans ledelse.
Steinen med inskripsjonen ble funnet circa 32 kilometer øst for Roma ved et sted som kalles Tivoli (tidl. Tibur). Den ble tydet av historikeren Theodor Mommsen (1817-1903).
Kalksteinsbruddet ved Tivoli
En teori fremmet av denne fortolker: Siden Lapis Tiburtinus inskripsjonen ble funnet nettopp i Tivoli er det en viss sannsynlighet for at steinen dette fragmentet stammer fra ikke ble videresendt til bestilleren. En grunn kan ha vært at steinen fikk en skade og at det ble produsert en ny.
Begrunnelse: Ved Tivoli (Tibur) lå et av romerrikets mest benyttede kalksteinbrudd, og det er lang tradisjon for at skulptører og gravører arbeidet like ved der steinen faktisk ble tatt ut.
Liksom dagens praksis i marmorbruddene i Carrera.
Gravinskripsjonen over Augustus' bragder er også hugget i den spesielle kalksten som ble tatt ut i Tivoli, en kalksten kalt Travertin. Denne myke og lett bearbeidbare kalksten ble i stor utstrekning benyttet i Colosseum, Peterskirken og Fontana di Trevi i Roma.
Antiokia-steinene
Antiokia-steinene er to steiner funnet i 1912 og 1913 i to separate muslimske landsbyer nær Antiokia i Pisidian (ikke å forveksle med Antiokia i Syria, den tredje største byen i romerriket etter Roma og Alexandria. Det var to byer i antikken som het Antiokia, begge disse er nevnt i evangeliene. Paulus var også innom Antiokia i Pisidian).
Hvor steinene opprinnelig kom fra er usikkert da de var fjernet fra basis og brukt som bygningssteiner i en vegg da de ble oppdaget. Steinene er knyttet til en person som er navngitt: Gaius Julius Caristanius Sergius Fronto Caesiano.
Begge steinene er forsvunnet. I dag eksisterer kun et fotografi av den tidligste og en tegning av den andre. Det som imidlertid gjør disse steinene interessante er at Caesiano er oppført som å være prefekt (en person med lederansvar) under Kvirinius.
Om Caesianos stilling som prefekt daterer seg til Kvirinius periode som mulig prokonsul i Pamfylia-Galatia, eller til hans første eller andre periode i Syria, sier steinene ingenting om. Men inskripsjonen refererer til Kvirinius med den høye embetstittelen: Duumvir (en av to likemenn) og Decemvir (en av ti... mest brukt i religiøs sammenheng).
Den første steinen opplyser om at den var satt opp i forbindelse med en statue etter ordre fra guvernøren og at byen den ble oppført i skulle betale for den.
Tittelen "duumvir" er å betrakte som en magistrat-tittel, en som kan sidestilles med den sittende guvernør (imperiale legat). Et såkalt duumvirat kan også være knyttet til en bestemt by. At den senere keiser Caligula i en periode innehadde tittel duumvir gir et pekepinn om hvor høyt denne tittel ble rangert.
I år 6 e.Kr. blir Kvirinius innsatt som propraetorial imperial legat i Syria.
Selv om tittelen duumvir var ærefull er det likevel tvilsomt om Kvirinius, etter at han var utnevnt som imperial legat, i selve legat perioden ville blitt referert til med tittel "duumvir", slik han blir i Antiokia -inskripsjonen. Med den begrunnelse tør det være en viss sannsynlighet for at Caesiano tjenestegjorde som prefekt under Kvirinius i dennes første periode i Syria.
Tittelen duumvir og Kvirinius' øvrige titler
Betegnelsen duumvir var i romerriket en benevnelse på romerske embetskollegier - særlig "ekstraordinære", altså spesielle. En betegnelse som på ingen måte ble brukt om konsuler, legater, eller prokonsuler.
I keisertiden ble en duumvir av og til valgt av byrådet, men særlig interessant er det at duumvirer også administrerte folketellinger. Altså var en duumvir-stilling tett forbundet med den til en prokurator.
Og Justin Martin omtaler Kvirinius som prokurator i Syria. Tacitus derimot nevner ikke Syria i forbindelse med Kvirinius, men fremhever hans kommando i forbindelse med krigen mot homonadene som "spesiell".
Det kan virke som om Kvirinius var en mann som var særdeles betrodd av Augustus, en keiseren brukte som sin spesielle utsending til å ordne opp der det virkelig trengtes. Etter seieren over homonadene i fjellene (Taurusfjellene) i Kilikia ble Kvirinius tildelt en rekke triumfatorutmerkelser av keiser Augustus.
Med tanke på den enorme betydning Augustus tilla folketellingen i år 8/7 f.Kr., som sammen med de to øvrige folketellinger han avholdt, ble plassert så høyt som nummer 8 på listen over Augustus' bragder, er det innlysende at Augustus ikke uten videre overlot til den sittende legat alle ekstrabyrdene med å administrere en såpass omfattende folketelling som den i Syria, Idumea og Judea.
Som tidligere nevnt ville det vært underlig om ikke Augustus i denne situasjonen fulgte praksis med å innsette ekstra mannskap, et såkalt "ekstraordinært embedskollegie", og det er her Kvirinius kommer inn i bildet som prokurator - og duumvir. Noe som samsvarer med den tittel evangelisten Lukas bruker om ham - en tittel som kan forstås som "landshøvding".
Krigen mot homonadene i Kilikia
Stridigheten mot homonadene hadde vart siden år 12 - 11 f.Kr.. Det er lite sannsynlig at Homonadene ble beseiret før år 6 f. Kr. For det første var det kun èn legion i lille-Asia i perioden mellom år 10 - 6 f. Kr. Først da Varus overtok som imperial legat i Syria i år 6 f.Kr. ble den militære styrken i området forsterket ved de fire legioner Varus brakte med seg fra Afrika. Med tanke på at Kvirinius brukte en langvarig beleirings og omringningstaktikk mot homonadene måtte dette nødvendigvis kreve større troppekonsentrasjoner, derfor er det naturlig å anta at denne seier først inntraff mellom år 6 - 3 f.Kr., i perioden etter at Kvirinius i følge Lukas var landshøvding i Syria, men i den periode Kvirinius (sannsynligvis) var prokonsul i Pamfylia-Galatia.
Homonadene var en folkegruppe som hadde sine territorier nord i Syria grensende til Galatia og nord i Taurusfjellene i Kilikia. Grunnen til krigen mot dem var at de i lenger tid hadde plyndret omkringliggende befolkningsgrupper, drevet piratvirksomhet og sågar drept en romersk lydkonge sør i Galatia. En vei i konfliktområdet, Via Sebaste (til Augustus ære), ble, ifølge et nylig funn av en milestein med inskripsjoner, ferdigstilt år 6 f.Kr. Noe som indikerer at veien ble utbygd under - eller umiddelbart i forkant av stridighetene.
Etter seieren mot homonadene ble Kvirinius av Augustus gitt seierskrans og seierskappe, den spesielle seiersvognen, septeret av elfenben og mange andre seiers symboler. Dessuten bestemte Augustus at det i Roma skulle utstedes to takksigelsesdager i forbindelse med seieren til Kvirinius.
Sannsynligvis innehadde Kvirinius vekslende verv og titler i provinsen Syria. I perioden rundt år 8 før Kristus da Saturninus var legat innehar Kvirinius sannsynligvis et prokurator embete med en forsterket klang av duumvir som keiserens spesielle utsending i forbindelse med den omfattende folketellingen.
Et holdepunkt for prokuratorstillingen er at Justin Martyr refererer til Kvirinius som "prokurator av Syria". En prokurator var direkte utnevnt av keiseren og hadde ansvar for finanser og skatteinnkreving. At Kvirinius også var begavet med hensyn til finansielle anliggender bekreftes av Tacitus som beskriver Kvirinius som en svært dyktig forretningsmann. Det var forøvrig prokuratorene/prefektene som forvaltet keiserens gods og eiendom og som forordnet folketellinger (manntall til skattelister).
Det kan nevnes at Pontius Pilatus i sin tid innehadde vervet som prokurator i 11 år (26 - 37 e.Kr.), utnevnt av keiser Tiberius personlig. Den romerske historikeren Tacitus bruker tittelen prokurator om Pilatus til tross for at tittelen, som nevnt, ikke var anerkjent før etter år 44. På en stein funnet i Cæcarea er Pilautus omtalt som prefekt. På grunnteksten (gresk) i det nye testamentet er det brukt nøyaktig samme betegnelse på Pilatus' embete som på Kvirinius'.
Den som var landshøvding i Syria var også å betrakte som den øverste representant for romerriket i de omkringliggende romerske provinser Judea og Idumea. Selv om disse provinser hadde lokale konger var de underlagt Rom og måtte betale tributter (bidrag, offentlig skatt) i varierende grad til Rom, eventuelt stille troppeenheter og annet til rådighet om Rom skulle kreve det.
Når det gjaldt konsulene var praksis den at det alltid var to konsuler samtidig (consules, "de som går sammen"). Konsulene ble valgt mot slutten av året og begynte embetsperioden 1. januar. De fleste var konsul kun èn gang, og da, som nevnt, alltid sammen med en annen, eller en erstatter om den andre konsulen falt fra, f. eks. på grunn av dødsfall. Romerne nevnte året med «da de og de var konsuler» for å presisere, slik Augustus selv gjør i augustusdokumentene for å tidfeste eksakt.
Kvirinius' andre periode i Syria tar til år 6 etter Kristus. Også i denne perioden blir det som nevnt gjennomført en folketelling - i kjølvannet av avsettelsen av Herodes Arkelaus. Det er denne folketelling som er "den andre under Kvirinius", men denne folketelling er kun av lokal betydning og omfatter kun Judea og Samaria, og ikke f.eks Galilea.
Samtidig med folketellingen i Judea og Samaria forsøker Kvirinius å få en oversikt over eiendomsmassen til den avsatte etnarken Herodes Arkelaus.
Evangelisten Lukas poengterer at Jesus ble født under den første folketelling som ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria, år 8/7 f. Kr., da det utgikk et bud fra keiser Augustus at hele verden skulle innskrives i mantall (Luk 2).
Forøvrig et evangelisk poeng i at Jesus ble født nettopp under slike omstendigheter - da all verden skulle innskrives i mantall.
Folketellingen da Jesus ble født:
Den eneste kjente folketelling som omfattet hele romerriket i den aktuelle perioden, fant sted i år 8/7 f. Kr.
Denne folketelling er grundig omtalt under §8 i minneskriften etter keiser Augustus: Res Gestæ Divi Augusti.
Ifølge Lukas - som etter eget utsagn hadde studert kildene nøye - hadde Kvirinius et verv i Syria i denne perioden som kvalifiserte til betegnelse landshøvding. Dvs. at Kvirinius f.eks var duumvir - en som var likestilt med Saturninus, den sittende legat.
Sannsynligvis var Kvirinius spesielt innsatt som prokurator av Augustus, blant annet i forbindelse med den omfattende og høyt prioriterte folketellingen år 8/7 f. Kr.
Den andre folketellingen under Kvirinius
I år 6 e.Kr. ble det avholdt en lokal folketelling i Judea, Samaria og Idumea. Denne fant sted i kjølvannet av avsettelsen av Herodes Arkelaus. Vi noterer oss at denne folketelling ikke omfattet Galilea, hvor Herodes Antipas hersket som tetrark (= fjerdedels fyrste, dvs. han var tildelt en fjerdedel av landet).
I denne perioden er Kvirinius utnevnt som imperial legat i Syria, en stilling som gir ham ansvar for folketellingen i Judea, Samaria og Idumea.
Denne lokale folketelling var et slags bo-oppgjør, hadde først og fremst til hensikt å skaffe en oversikt over eiendomsmassen til den avsatte Herodes Arkelaus.
Den lokale Prefekt i Judea, Samaria og Idumea i år 6. var Coponius. Han tilbrakte mye tid på reise, var såpass sjelden i Judea at en dør i tempelet ble kalt "Coponius' dør".
Liste over prefekter (praefectus) og prokuratorer for den romerske provinsen Iudea, dvs landområdet: Judea, Samaria og Idumea
Tittel er prefekt:
Coponius 6–9 e.Kr.
Marcus Ambibulus 9–12 e.Kr.
Rufus Tineus 12–15 e.Kr.
Valerius Gratus 15–26 e.Kr.
Pontius Pilatus 26–36 e.Kr.
Marcellus 36–37 e.Kr.
Marullus 37–41 e.Kr.
Kong Aggrippa 1. 41-44 e.Kr.
Tittel endres til Prokurator:
Valerius Gratus 15–26 e.Kr.
Pontius Pilatus 26–36 e.Kr.
Marcellus 36–37 e.Kr.
Marullus 37–41 e.Kr.
Kong Aggrippa 1. 41-44 e.Kr.
Tittel endres til Prokurator:
Cuspius Fadus 44–46 e.Kr.
Tiberius Julius Alexander 46–48 e.Kr.
Ventidius Cumanus 48–52 e.Kr.
Antonius Felix 52–60 e.Kr.
Porcius Festus 60–62 e.Kr.
Albinus 62–64 e.Kr.
Gessius Florus 64–66 e.Kr. Prokurator når jødene gjør opprør mot romerne
Publius Sulpicium Quirinius (Kvirinius), født i år 51 f.Kr., død år 21 e.Kr.
I år 12 f.Kr. blir Kvirinius utnevnt til konsul sammen med Gaius Valgus.
Navnet Quirinius betyr "lansesvinger", og var dessuten navnet på en av roms tidlige guder.
Kvirinius kom fra en patriserfamilie bosatt i byen Lanuvinium 32 kilometer sydøst for Roma og litt sørvest for Via Appia, den viktigste av de romerske veiene. Patriserfamilien Kvirinius kom fra var ikke spesielt velstående eller innflytelsesrik. Kvirinius måtte tilegne seg makten ved å utmerke seg. Han var hovedsaklig en "self made man".
Circa år 2 e.Kr. giftet Kvirinius seg med en kvinne fra det romerske aristokratiet, Domitia Lepida. Men ble senere skilt fra henne.
Mot slutten av sitt liv skapte Kvirinius en stor skandale i Roma da han anla rettsak mot sin tidligere kone hvor han blant annet benektet farskapet til hennes sønn og beskyldte henne for forsøk på å forgifte ham.
Det bør tillegges at Domitia Lepida var en meget høyt aktet og respektert kvinne i Roma.
Et mye diskutert tema i historien er om Kvirinius kunne vært guvernør - øverste befal, (propraetorial imperial legat - stattholder) - to ganger i Syria.
Betegnelsen i bibelen, hêgemoneuontos tês Syrias, betyr å holde en kommando i Syria, en betegnelse som dog er temmelig vag på hvilken konkret stilling Kvirinius eventuelt hadde (Pilatus' stilling er nevnt med samme ordlyd i grunnteksten).
Om han for eksempel var imperial legat - noe han ikke kunne vært i dette tidsrom, om han da ikke var midlertidig erstatter for den utnevnte legat.
Propraetorial imperial legat i perioden år 12 - 9 f.Kr. var Marcus Titius som blir etterfulgt av Gaius Sentius Saturninus fra år 9 - 6 f.Kr.
Den jødiske historiker Josefus Flavius omtaler guvernørperioden til Titius og den senere Varus i entall, mens han omtaler perioden til Saturninus i flertall, en indikasjon på at øverste verv i Syria i denne perioden var delt.
Praksis fra republikkens dager var at guverører (legater) som regel satt i 3 år. Men mye var endret under Augustus. Noe som er kjent er at Tiberius, som etterfulgte Augustus 15. september år 14 e.Kr., var pinlig nøyaktig når det gjaldt å etterfølge det eksempel Augustus hadde gitt. En praksis han kan ha overtatt fra Augustus var å la stattholdere han var spesielt fornøyd med sitte i en årrekke.
Kvirinius som utvilsomt var en meget driftig mann er vanskelig å spore andre steder i romerriket enn i Syria i den aktuelle perioden. Provinsen Syria var en økonomisk indrefilet og for en ambisiøs mann som Kvirinius, som ikke var spesielt formuende, ville en fremtredende stilling over noen år i Syria garantert gjort ham til en meget rik mann.
Spørsmålet som naturlig reises angående den store romerske folketellingen i år 8/7 f.Kr. er hvem som var prokurator i Syria under denne folketellingen, siden en folketelling naturlig hører inn under prokuratet (finansetaten).
Justin Martyr (114-165 e.Kr.) refererer til Kvirinius som prokurator, og Tacitus (56-117 e.Kr.) betegner hans stilling som "spesiell" ved minst en anledning. Det er sannsynlig at Augustus i forbindelse med den omfattende folketellingen i år 8/7 avlastet den sittende legat ved å utnevnte et "spesielt embetskollegie", og at det er her Kvirinius kommer inn som keiserens spesielle utsending. Og at han i den aktuelle perioden i viktighet overskygget den sittende legat. Noe som neppe ville vært mulig i republikkens dager, men mange gamle ordninger ble endret under den energiske og praktisk orienterte Augustus. Selv det engang så mektige konsulembete var gradvis blitt redusert til mer eller mindre et æresembete under Augustus.
At en provins eventuelt kunne administreres under forskjellige titler har vi eksempel på fra provinsen Sardinia som i år 46 ble styrt av en prefekt (Aurelius Proclosus) og 20 år senere av en prokurator (Iuventus Rixa).
Dette kan ha en sammenheng med at tittelen "prokurator" som mer henspiller på det sivile finansielle området, ikke ble utbredt før etter år 44 e.Kr..
Og at "den nye tittelen", da den kom i bruk, erstattet tittelen "prefekt" som i utgangspunktet mer henspiller på det militære området.
Lukas og Paulus, historiske tidsvitner
Evangelisten Lukas, som førte i pennen både Apostlenes gjerninger* og Lukas evangeliet, var en nær samarbeidspartner av apostelen Paulus som utvilsomt hadde førstehåndskunnskaper om den politiske situasjon i Lille-Asia i samtiden og i den nære fortid.
Det er ikke tatt ut av lufta når Lukas presiserer at Kvirinius var landshøvding i Syria under den omfattende folketellingen som fant sted da Jesus ble født i Betlehem i Judea.
Lukas påpeker sågar om seg selv i innledningen til Lukas evangeliet at han er nøye. Altså er han en som konsulterer både den ene og andre og grundig setter seg inn i de forhold han beskriver. Kanskje fordi han hadde erfart at andre ikke var så nøye, og at det var ting som trengtes å rettes på.
Paulus som kom fra Tarsus i Kilikia kjente selvsagt utmerket godt til viktige politiske hendelser i sitt eget hjemland og i lille-Asia forøvrig. Slik sett er Lukas & Paulus den sikreste og derved viktigste historiske kilde til hvem som var å betrakte som landshøvding i Syria under den store folketellingen (i mantall) i år 8/7 f.Kr.
Lukas presiserer at Jesus ble født under den første folketelling som ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria (luk 2:2). Dersom Kvirinius kun skulle være koplet til Syria i forbindelse med hans legat periode fra år 6 etter Kristus, er det uforståelig hvorfor Lukas i det hele tatt skulle nevne ham.
*Når det gjelder Apostlenes gjerninger er det ifølge denne fortolker lite sannsynlig at Lukas fullførte skriftet, da det i for stor grad, når det gjelder Paulus' biografi avviker fra Paulus' egen fortelling i Galaterbrevet og andre steder. Antageligvis ble Apostlenes gjerninger ferdigstilt av en annen enn Lukas, men basert delvis på det materiale Lukas hadde samlet. Les mer om dette under: Paulus' tidslinje, hovedpunkter
Lapis Tiburtinus
I 1764 ble det gjort et funn av en stein med latinske inskripsjoner (Lapis Tiburtinus) som refererer til en person som to ganger hadde vært guvernør i Syria og at denne person hadde en militær seier som var blitt feiret med to takksigelsesdager (religiøse fester) i Roma. Disse opplysninger stemmer overens med Kvirinius som dessuten ble gitt noe så sjeldent og ærefullt som en statsbegravelse ved sin død i år 21 e. Kr.
Kritikere til konklusjonen om at steinen skulle beskrive Kvirinius hevder at steinen egentlig omhandler Publius Quinctilius Varus, da inskripsjonen "divi" - om Augustus - i den tid Augustus fremdeles levde - kun ble benyttet på inskripsjoner over avdøde. Og Varus døde riktignok 5 år før Augustus.
Historikeren Theodor Mommsen hevdet bestemt at steinen omhandlet Kvirinius og ikke Varus.
Et annet synspunkt gikk på at betegnelsen "divi" om Augustus skyldtes at steinen ble oppført etter at Augustus var død. Og det er et godt argument. Men hovedproblemet for kritikerne av Mommsens teori er at Varus ikke er knyttet til store militære triumfer, tvert imot er han knyttet til et av romerrikes største militære nederlag, det mot germanerne i slaget i Teutoburg Skogen i september år 9 e.Kr. da tre romerske legioner ble nærmest utslettet under hans ledelse.
Steinen med inskripsjonen ble funnet circa 32 kilometer øst for Roma ved et sted som kalles Tivoli (tidl. Tibur). Den ble tydet av historikeren Theodor Mommsen (1817-1903).
Kalksteinsbruddet ved Tivoli
En teori fremmet av denne fortolker: Siden Lapis Tiburtinus inskripsjonen ble funnet nettopp i Tivoli er det en viss sannsynlighet for at steinen dette fragmentet stammer fra ikke ble videresendt til bestilleren. En grunn kan ha vært at steinen fikk en skade og at det ble produsert en ny.
Begrunnelse: Ved Tivoli (Tibur) lå et av romerrikets mest benyttede kalksteinbrudd, og det er lang tradisjon for at skulptører og gravører arbeidet like ved der steinen faktisk ble tatt ut.
Liksom dagens praksis i marmorbruddene i Carrera.
Gravinskripsjonen over Augustus' bragder er også hugget i den spesielle kalksten som ble tatt ut i Tivoli, en kalksten kalt Travertin. Denne myke og lett bearbeidbare kalksten ble i stor utstrekning benyttet i Colosseum, Peterskirken og Fontana di Trevi i Roma.
Antiokia-steinene
Antiokia-steinene er to steiner funnet i 1912 og 1913 i to separate muslimske landsbyer nær Antiokia i Pisidian (ikke å forveksle med Antiokia i Syria, den tredje største byen i romerriket etter Roma og Alexandria. Det var to byer i antikken som het Antiokia, begge disse er nevnt i evangeliene. Paulus var også innom Antiokia i Pisidian).
Hvor steinene opprinnelig kom fra er usikkert da de var fjernet fra basis og brukt som bygningssteiner i en vegg da de ble oppdaget. Steinene er knyttet til en person som er navngitt: Gaius Julius Caristanius Sergius Fronto Caesiano.
Begge steinene er forsvunnet. I dag eksisterer kun et fotografi av den tidligste og en tegning av den andre. Det som imidlertid gjør disse steinene interessante er at Caesiano er oppført som å være prefekt (en person med lederansvar) under Kvirinius.
Om Caesianos stilling som prefekt daterer seg til Kvirinius periode som mulig prokonsul i Pamfylia-Galatia, eller til hans første eller andre periode i Syria, sier steinene ingenting om. Men inskripsjonen refererer til Kvirinius med den høye embetstittelen: Duumvir (en av to likemenn) og Decemvir (en av ti... mest brukt i religiøs sammenheng).
Den første steinen opplyser om at den var satt opp i forbindelse med en statue etter ordre fra guvernøren og at byen den ble oppført i skulle betale for den.
Tittelen "duumvir" er å betrakte som en magistrat-tittel, en som kan sidestilles med den sittende guvernør (imperiale legat). Et såkalt duumvirat kan også være knyttet til en bestemt by. At den senere keiser Caligula i en periode innehadde tittel duumvir gir et pekepinn om hvor høyt denne tittel ble rangert.
I år 6 e.Kr. blir Kvirinius innsatt som propraetorial imperial legat i Syria.
Selv om tittelen duumvir var ærefull er det likevel tvilsomt om Kvirinius, etter at han var utnevnt som imperial legat, i selve legat perioden ville blitt referert til med tittel "duumvir", slik han blir i Antiokia -inskripsjonen. Med den begrunnelse tør det være en viss sannsynlighet for at Caesiano tjenestegjorde som prefekt under Kvirinius i dennes første periode i Syria.
Tittelen duumvir og Kvirinius' øvrige titler
Betegnelsen duumvir var i romerriket en benevnelse på romerske embetskollegier - særlig "ekstraordinære", altså spesielle. En betegnelse som på ingen måte ble brukt om konsuler, legater, eller prokonsuler.
I keisertiden ble en duumvir av og til valgt av byrådet, men særlig interessant er det at duumvirer også administrerte folketellinger. Altså var en duumvir-stilling tett forbundet med den til en prokurator.
Og Justin Martin omtaler Kvirinius som prokurator i Syria. Tacitus derimot nevner ikke Syria i forbindelse med Kvirinius, men fremhever hans kommando i forbindelse med krigen mot homonadene som "spesiell".
Det kan virke som om Kvirinius var en mann som var særdeles betrodd av Augustus, en keiseren brukte som sin spesielle utsending til å ordne opp der det virkelig trengtes. Etter seieren over homonadene i fjellene (Taurusfjellene) i Kilikia ble Kvirinius tildelt en rekke triumfatorutmerkelser av keiser Augustus.
Med tanke på den enorme betydning Augustus tilla folketellingen i år 8/7 f.Kr., som sammen med de to øvrige folketellinger han avholdt, ble plassert så høyt som nummer 8 på listen over Augustus' bragder, er det innlysende at Augustus ikke uten videre overlot til den sittende legat alle ekstrabyrdene med å administrere en såpass omfattende folketelling som den i Syria, Idumea og Judea.
Som tidligere nevnt ville det vært underlig om ikke Augustus i denne situasjonen fulgte praksis med å innsette ekstra mannskap, et såkalt "ekstraordinært embedskollegie", og det er her Kvirinius kommer inn i bildet som prokurator - og duumvir. Noe som samsvarer med den tittel evangelisten Lukas bruker om ham - en tittel som kan forstås som "landshøvding".
Krigen mot homonadene i Kilikia
Stridigheten mot homonadene hadde vart siden år 12 - 11 f.Kr.. Det er lite sannsynlig at Homonadene ble beseiret før år 6 f. Kr. For det første var det kun èn legion i lille-Asia i perioden mellom år 10 - 6 f. Kr. Først da Varus overtok som imperial legat i Syria i år 6 f.Kr. ble den militære styrken i området forsterket ved de fire legioner Varus brakte med seg fra Afrika. Med tanke på at Kvirinius brukte en langvarig beleirings og omringningstaktikk mot homonadene måtte dette nødvendigvis kreve større troppekonsentrasjoner, derfor er det naturlig å anta at denne seier først inntraff mellom år 6 - 3 f.Kr., i perioden etter at Kvirinius i følge Lukas var landshøvding i Syria, men i den periode Kvirinius (sannsynligvis) var prokonsul i Pamfylia-Galatia.
Homonadene var en folkegruppe som hadde sine territorier nord i Syria grensende til Galatia og nord i Taurusfjellene i Kilikia. Grunnen til krigen mot dem var at de i lenger tid hadde plyndret omkringliggende befolkningsgrupper, drevet piratvirksomhet og sågar drept en romersk lydkonge sør i Galatia. En vei i konfliktområdet, Via Sebaste (til Augustus ære), ble, ifølge et nylig funn av en milestein med inskripsjoner, ferdigstilt år 6 f.Kr. Noe som indikerer at veien ble utbygd under - eller umiddelbart i forkant av stridighetene.
Etter seieren mot homonadene ble Kvirinius av Augustus gitt seierskrans og seierskappe, den spesielle seiersvognen, septeret av elfenben og mange andre seiers symboler. Dessuten bestemte Augustus at det i Roma skulle utstedes to takksigelsesdager i forbindelse med seieren til Kvirinius.
Sannsynligvis innehadde Kvirinius vekslende verv og titler i provinsen Syria. I perioden rundt år 8 før Kristus da Saturninus var legat innehar Kvirinius sannsynligvis et prokurator embete med en forsterket klang av duumvir som keiserens spesielle utsending i forbindelse med den omfattende folketellingen.
Et holdepunkt for prokuratorstillingen er at Justin Martyr refererer til Kvirinius som "prokurator av Syria". En prokurator var direkte utnevnt av keiseren og hadde ansvar for finanser og skatteinnkreving. At Kvirinius også var begavet med hensyn til finansielle anliggender bekreftes av Tacitus som beskriver Kvirinius som en svært dyktig forretningsmann. Det var forøvrig prokuratorene/prefektene som forvaltet keiserens gods og eiendom og som forordnet folketellinger (manntall til skattelister).
Det kan nevnes at Pontius Pilatus i sin tid innehadde vervet som prokurator i 11 år (26 - 37 e.Kr.), utnevnt av keiser Tiberius personlig. Den romerske historikeren Tacitus bruker tittelen prokurator om Pilatus til tross for at tittelen, som nevnt, ikke var anerkjent før etter år 44. På en stein funnet i Cæcarea er Pilautus omtalt som prefekt. På grunnteksten (gresk) i det nye testamentet er det brukt nøyaktig samme betegnelse på Pilatus' embete som på Kvirinius'.
Den som var landshøvding i Syria var også å betrakte som den øverste representant for romerriket i de omkringliggende romerske provinser Judea og Idumea. Selv om disse provinser hadde lokale konger var de underlagt Rom og måtte betale tributter (bidrag, offentlig skatt) i varierende grad til Rom, eventuelt stille troppeenheter og annet til rådighet om Rom skulle kreve det.
Når det gjaldt konsulene var praksis den at det alltid var to konsuler samtidig (consules, "de som går sammen"). Konsulene ble valgt mot slutten av året og begynte embetsperioden 1. januar. De fleste var konsul kun èn gang, og da, som nevnt, alltid sammen med en annen, eller en erstatter om den andre konsulen falt fra, f. eks. på grunn av dødsfall. Romerne nevnte året med «da de og de var konsuler» for å presisere, slik Augustus selv gjør i augustusdokumentene for å tidfeste eksakt.
Minimumsalder for en konsul var 40 år for patriser (stammer fra opprinnelig romersk familie) og 42 år for plebeier (stammer fra innflytterfamilie, lavere rangert enn patriserne). At Kvirinius fikk konsultittel i det år han fylte 40 (år 12 f.Kr.) viser at han tilhørte patriserslekt.
Kvirinius' andre periode i Syria tar til år 6 etter Kristus. Også i denne perioden blir det som nevnt gjennomført en folketelling - i kjølvannet av avsettelsen av Herodes Arkelaus. Det er denne folketelling som er "den andre under Kvirinius", men denne folketelling er kun av lokal betydning og omfatter kun Judea og Samaria, og ikke f.eks Galilea.
Samtidig med folketellingen i Judea og Samaria forsøker Kvirinius å få en oversikt over eiendomsmassen til den avsatte etnarken Herodes Arkelaus.
Evangelisten Lukas poengterer at Jesus ble født under den første folketelling som ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria, år 8/7 f. Kr., da det utgikk et bud fra keiser Augustus at hele verden skulle innskrives i mantall (Luk 2).
Forøvrig et evangelisk poeng i at Jesus ble født nettopp under slike omstendigheter - da all verden skulle innskrives i mantall.
______________
En skikkelse ved navn Adolfus
"Av folket er jeg utgått, i folket er jeg forblitt, til folket vender jeg tilbake."
Adolf Hitler i en tale han holdt i Hamburg 20. mars 1936.
Antikrist, i sin første personifisering fødes inn i verden Påskeaften 20. april 1889 kl.18:30 i Braunau am Inn, i dobbeltmonarkiet Østerrike & Ungarn.
Adolf Hitler i en tale han holdt i Hamburg 20. mars 1936.
Antikrist, i sin første personifisering fødes inn i verden Påskeaften 20. april 1889 kl.18:30 i Braunau am Inn, i dobbeltmonarkiet Østerrike & Ungarn.
Han føres inn i kirkeboken med det romersk-klingende navnet, Adolfus.
Tolv år tidligere, i 1877, hadde Adolf Hitlers far, Alois Schicklgruber, omsider fått tillatelse til å benytte det gamle familieetternavnet, vekselvis skrevet som Hüttler eller Hiedler, men en prest «hørte feil» og førte inn navnet som, Hitler.
Alois beholdt feilstavelsen.
Et navn som betyr nobel ulv
Holocaust (jødene selv bruker helst begrepet Ha Shoah, katastrofen) ble ratifisert ved Wannseekonferansen, Berlin, 20. januar 1942.
Fra 7. desember 1941 fram til kapitulasjonen 7. mai 1945 er det et tidsrom på 42 jødiske måneder innklusiv VeAdar, skuddmåned hvert tredje år.
Taleren
Blir det nytt tempel i Jerusalem?
Hva med jødene i Amerika i endetiden?
Jødene vender tilbake til Israel
Menigheten i de siste dager
Dyrets merke - endetiden
Tolv år tidligere, i 1877, hadde Adolf Hitlers far, Alois Schicklgruber, omsider fått tillatelse til å benytte det gamle familieetternavnet, vekselvis skrevet som Hüttler eller Hiedler, men en prest «hørte feil» og førte inn navnet som, Hitler.
Alois beholdt feilstavelsen.
Et navn som betyr nobel ulv
Adolf er forkortet fra adel-wolf og betyr: nobel ulv. Hitler ga seg selv to kallenavn, Ulv og herr. Ulv. Sine hovedkvarter kalte han bl.a «ulveskansen og ulvehiet», bunkeren i Berlin var Hitlers 13´de hovedkvarter.
"Gitt å seire over de hellige"
Ifølge denne fortolker er Adolf Hitler den person det ifølge åpenbaringen 13:7 var gitt å seire over de hellige (= jødene, Holocaust).
Før krigen var det, ifølge Reinhard Heydrichs beregninger, 11 millioner jøder i Europa.
Mer enn halvparten - ca. 6 millioner - omkom i Holocaust og de pogromer som gikk forut for Holocaust i nazidominerte områder.
Holocaust (jødene selv bruker helst begrepet Ha Shoah, katastrofen) ble ratifisert ved Wannseekonferansen, Berlin, 20. januar 1942.
Bemyndigelsen ble gitt Himmler av Hitler en måned tidligere, referert til i Himmlers notat 18. des.1941, at jødene på førerens ordre skulle utryddes på linje med partisanene, dvs: uten nåde.
Beslutningen om Holocaust må sees i sammenheng med "Nacht und Nebel" forordningen Hitler kom med 7 desember 1941 ("Tarnhelmbestemmelsen") i ly av japanernes angrep på Pearl Harbour.
Beslutningen om Holocaust må sees i sammenheng med "Nacht und Nebel" forordningen Hitler kom med 7 desember 1941 ("Tarnhelmbestemmelsen") i ly av japanernes angrep på Pearl Harbour.
Fra 7. desember 1941 fram til kapitulasjonen 7. mai 1945 er det et tidsrom på 42 jødiske måneder innklusiv VeAdar, skuddmåned hvert tredje år.
Taleren
Skriften profeterer en bestemt taler, benevnt i åpenbaringsboken og hos Daniel som "en munn som talte store og spottende ord".
I og med at denne taler i henhold til skriften får sin kraft fra dragen, Tannin - i overført betydning: Guds motstander(e) i politikken, er det innlysende at denne profeterte taler er en politisk taler.
Hitler er, i følge denne fortolker, den som oppfyller profetiene i åpenbaringsboken om Antikrists første personifisering.
Hitler er den profeterte munnen som talte (Åp 13,5), og uten sammenligning verdenshistoriens mest kjente politiske taler.
_____
I og med at denne taler i henhold til skriften får sin kraft fra dragen, Tannin - i overført betydning: Guds motstander(e) i politikken, er det innlysende at denne profeterte taler er en politisk taler.
Hitler er, i følge denne fortolker, den som oppfyller profetiene i åpenbaringsboken om Antikrists første personifisering.
Hitler er den profeterte munnen som talte (Åp 13,5), og uten sammenligning verdenshistoriens mest kjente politiske taler.
_____
Blir det nytt tempel i Jerusalem?
Hva med jødene i Amerika i endetiden?
Jødene vender tilbake til Israel
Menigheten i de siste dager
Dyrets merke - endetiden
søndag 26. mai 2013
Dietrich Eckart om Hitlers pisk
Dietrich Eckart skrev at han engang overhørte en samtale mellom Hitler og en kvinne på besøk.
Hitler omtalte Berlin i lite flatterende vendinger som: luksuriøs, full av perversjon og «jødisk materialisme».
Det vemmet meg, sa Hitler:«Jeg trodde nesten jeg var Jesus Kristus som kom til sin Fars tempel og fant pengevekslerne».
Eckart forteller videre hvordan Hitler omstendelig viste frem pisken sin til denne kvinnen og forklarte sin misjon i å ta seg av de på toppen, og jage de ut: «Slik som Kristus jagde de korrupte ut av templet».
___________________________
En svært nysgjerrig Nikodemus kom til Jesus om nat...
Antikrist, en politisk taler
Profetier om Holocaust
Goebbelsbarna ofres
På kvelden 1. mai 1945 tok Magda Goebbels, i samarbeid med Hitlers tannlege Helmuth Kunz, livet av Goebbelsparets seks barn i alderen 4 til 12 år.
Barna hadde angivelig først blitt gitt et kraftig sovemiddel mikset av Hitlers kirurg, Dr. Ludwig Stumpfegger (1910-1945).
La en ampulle med cyanid mellom barnas jeksler
Straks søvnen inntraff ble barna i tillegg gitt en injeksjon morfin av Helmut Kunz. Deretter la Magda en cyanid ampulle av glass mellom barnas jeksler og slo kjevene deres sammen.
Eldste datteren satte seg kraftig til motverge mot mordermoren
Den eldste datteren Helga hadde imidlertid store kvestelser i ansiktet og skader på kroppen. Russiske leger påviste blant annet at hun hadde fått kjeven brukket.
Ingen tvil om at Helga hadde vært våken og satt seg kraftig til motverge mot mordermoren.
Barna var kledd i lange lyse nattkjoler (med markblomst mønster) da de ble ofret.
Helmut Kunz
Helmut Kunz (1910 -1976) ville i utgangspunktet ikke delta i drapet på Goebbelsbarna med den begrunnelse at han nettopp hadde mistet to av sine egne barn i et amerikansk bombeangrep.
Men han ble overtalt av Magda som hevdet at ordren om å myrde barna var godkjent av Hitler selv. Ved en annen anledning sa hun at barna tilhørte Hitler og Det tredje riket.
Magda het egentlig Johanna Maria Magdalene, men ble kalt Magda.
Kunz satt 10 år i russisk fangenskap, ble løslatt i 1955 og praktiserte livet ut som en høyt aktet tannlege i Tyskland.
Goebbelsparets offer:
To i ett belte
Den falske profet, Joseph Goebbels, dras mot føreren, disse to er som to i ett belte. Dette var i sluttfasen av Det tredje rikes dager, da alle andre flyktet så å si hals over hode.
Barna kunne forlengst vært bragt i sikkerhet
Goebbelsparet ankom førerbunkeren 22 april, på et tidspunkt de utmerket godt visste at Berlin snart kom til å falle, og - sannsynligvis i hendene på russerne. Paret ankom førerbunkeren i ens ærend; å dele skjebne med sin Fører som de begge dyrket.
Og medbrakt hadde de en særdeles kostbar «offergave», parets seks barn, som forlengst kunne vært bragt i sikkerhet og gitt et nytt navn for den saks skyld. _______
Dyrets merke - endetiden
Dyrets tall - endetiden
Endetidsprofetier
Barna hadde angivelig først blitt gitt et kraftig sovemiddel mikset av Hitlers kirurg, Dr. Ludwig Stumpfegger (1910-1945).
La en ampulle med cyanid mellom barnas jeksler
Straks søvnen inntraff ble barna i tillegg gitt en injeksjon morfin av Helmut Kunz. Deretter la Magda en cyanid ampulle av glass mellom barnas jeksler og slo kjevene deres sammen.
Eldste datteren satte seg kraftig til motverge mot mordermoren
Den eldste datteren Helga hadde imidlertid store kvestelser i ansiktet og skader på kroppen. Russiske leger påviste blant annet at hun hadde fått kjeven brukket.
Ingen tvil om at Helga hadde vært våken og satt seg kraftig til motverge mot mordermoren.
Barna var kledd i lange lyse nattkjoler (med markblomst mønster) da de ble ofret.
Helmut Kunz
Helmut Kunz (1910 -1976) ville i utgangspunktet ikke delta i drapet på Goebbelsbarna med den begrunnelse at han nettopp hadde mistet to av sine egne barn i et amerikansk bombeangrep.
Men han ble overtalt av Magda som hevdet at ordren om å myrde barna var godkjent av Hitler selv. Ved en annen anledning sa hun at barna tilhørte Hitler og Det tredje riket.
Magda het egentlig Johanna Maria Magdalene, men ble kalt Magda.
Kunz satt 10 år i russisk fangenskap, ble løslatt i 1955 og praktiserte livet ut som en høyt aktet tannlege i Tyskland.
Goebbelsparets offer:
Helga, 12 år.
Hildegaard, 11 år.
Helmut, 9 år.
Hedwig, 8 år.
Holdine, 7 år (drept dagen før sin 7-årsdag).
Heidrun, 4 år.
Barna bar navn som begynte på «H» for å hedre Hitler.
Hitler visste om den kommende barneofringen i Førerbunkeren
Hitler var informert om hvilket stort offer Joseph og Magda hadde tenkt å sette i verk. Og han motsatte seg det ikke.
En av Goebbels-parets forklaringer var at de ikke ville at barna skulle vokse opp i et samfunn som ikke var nasjonalsosialistisk.
Magda uttalte til sykepleiersken Erna Flegel at barna heller ville få det bedre i sin neste «reinkarnasjon». Noe som indikerer at Magda Goebbels hadde et hinduistisk livssyn.
Nei til enhver redningsplan for Goebbelsbarna
Albert Speer ville bringe de seks barna ut av Berlin og i sikkerhet, et tilbud Goebbelsparet takket nei til. En rekke andre tilbød seg også å bringe barna i sikkerhet.
Hildegaard, 11 år.
Helmut, 9 år.
Hedwig, 8 år.
Holdine, 7 år (drept dagen før sin 7-årsdag).
Heidrun, 4 år.
Barna bar navn som begynte på «H» for å hedre Hitler.
Hitler visste om den kommende barneofringen i Førerbunkeren
Hitler var informert om hvilket stort offer Joseph og Magda hadde tenkt å sette i verk. Og han motsatte seg det ikke.
En av Goebbels-parets forklaringer var at de ikke ville at barna skulle vokse opp i et samfunn som ikke var nasjonalsosialistisk.
Magda uttalte til sykepleiersken Erna Flegel at barna heller ville få det bedre i sin neste «reinkarnasjon». Noe som indikerer at Magda Goebbels hadde et hinduistisk livssyn.
Nei til enhver redningsplan for Goebbelsbarna
Albert Speer ville bringe de seks barna ut av Berlin og i sikkerhet, et tilbud Goebbelsparet takket nei til. En rekke andre tilbød seg også å bringe barna i sikkerhet.
Erna Flegel (1911-2006), forsøkte gang på gang å overtale Magda Goebbels til å spare barnas liv. Men Goebbelsparet avviste konsekvent ethvert forsøk på å redde barnas liv. Barnas skjebne som et slags Molok offer var forlengst beseglet. De var alle så å si forlengst stemplet med en «H» i pannen.
To i ett belte
Den falske profet, Joseph Goebbels, dras mot føreren, disse to er som to i ett belte. Dette var i sluttfasen av Det tredje rikes dager, da alle andre flyktet så å si hals over hode.
Barna kunne forlengst vært bragt i sikkerhet
Goebbelsparet ankom førerbunkeren 22 april, på et tidspunkt de utmerket godt visste at Berlin snart kom til å falle, og - sannsynligvis i hendene på russerne. Paret ankom førerbunkeren i ens ærend; å dele skjebne med sin Fører som de begge dyrket.
Og medbrakt hadde de en særdeles kostbar «offergave», parets seks barn, som forlengst kunne vært bragt i sikkerhet og gitt et nytt navn for den saks skyld. _______
Dyrets merke - endetiden
Dyrets tall - endetiden
Endetidsprofetier
Dietrich Eckart
_________________________________________________________________________
«En nazifisert Peer Gynt»
Latterliggjorde Rudolf Steiner
Eckart, som hadde betydelig innsikt i forskjellige salgs okkulte retninger, fordømte i særdeles sterke ordelag Det teosofiske selskap som et selskap - "som ikke hadde det minste begrep om hva teosofi egentlig betød". I særlig grad angrep Eckart Rudolf Steiner (1861-1925) og hans antroposofiske ideer som han direkte latterliggjorde.
Som en digresjon kan nevnes at Hitler av motstanderne i denne tiden ble kalt «der verrückte Maler» (den gale maler).
En nazifisert Peer Gynt
Eckart identifiserte seg sterkt med Henrik Ibsens rollefigur Peer Gynt og hevdet bestemt at skandinaverne ikke forsto Peer Gynt, men at Peer Gynt – i sitt innerste vesen, «tilhørte det tyske folk».
Med
utgangspunkt i 1901-oversettelsen til Christian Morgenstern
(1871-1914), gjendiktet
Eckart like godt hele skuespillet «for i større grad å tilpasse
det tyskerne». I Eckarts frie gjendiktning av Peer Gynt er norske
stedsnavn byttet ut og erstattet med tyske, slik at Solveigs familie
kom fra «Schwarzbachtal» og så videre.
Begrepet "Det tredje rike".
Vekkelsesropet
Det var Eckart som formet det som utviklet seg til en nasjonalsosialistisk revelje: «Deutschland erwache!» (Tyskland våkn opp!). Eckart døde av hjerteatakk 26. desember 1923 i Berchtesgaden. Hitler dedikerte andre bind av «Mein Kampf» til Eckart. Olympia-anlegget i Berlin ble i 1936 oppkalt etter Eckart.
Dietrich Eckart forklarer hvorfor Hitler er utstyrt med pisk
Eckart skrev at han engang overhørte en samtale mellom Hitler og en kvinne på besøk.
Hitler omtalte Berlin i lite flatterende vendinger som: lukseriøs, full av perversjon og «jødisk materialisme». Det vemmet meg, sa Hitler: «Jeg trodde nesten jeg var Jesus Kristus som kom til sin Fars tempel og fant pengevekslerne».
Heydrich «Den blonde Moses»
Antikrist, en politisk taler
Profetier om Holocaust
«En nazifisert Peer Gynt»
Dietrich
Eckart (1868-1923) er et svært sentralt navn i nazi-bevegelsens tidlige fase, en som
bidro sterkt med sine forskjellige mer eller mindre okkulte teorier
og antisemittiske pamfletter, som boken «Bolsjevismen fra
Moses til Lenin».
Eckart
var i likhet med Wagner sterkt influert av filosofien til Arthur
Schopenhauer (1788-1860).
Ut
fra sin forståelse av Schopenhausers filosofi kom Eckart til å
verdsette det hindusistiske maya-begrepet om den ytre verdens
illusoriske preg. En slags «solipsisme» (solen-alene)
som går ut på at den ytre verden så å si kun
eksisterer i jegets forestilling.
Som
fundament for Eckarts doktrine var en slags kristen mystisisme som
irriterte de øvrige nazi-medarbeiderne. Det ble klaget over at
Eckart - «uansett hva det var snakk om, bragte inn Jesus Kristus i
samtalen eller artikkelen». For en kirkehater som raseideologen Alfred Rosenberg opplevdes dette som
særlig pinlig.
Latterliggjorde Rudolf Steiner
Eckart, som hadde betydelig innsikt i forskjellige salgs okkulte retninger, fordømte i særdeles sterke ordelag Det teosofiske selskap som et selskap - "som ikke hadde det minste begrep om hva teosofi egentlig betød". I særlig grad angrep Eckart Rudolf Steiner (1861-1925) og hans antroposofiske ideer som han direkte latterliggjorde.
Eckart
var kanskje den av de samtidige som øvde sterkest innflytelse på
Hitler. Blant annet fungerte han som Hitlers språklærer og rettet på hans uttale og ortografi.
Som en digresjon kan nevnes at Hitler av motstanderne i denne tiden ble kalt «der verrückte Maler» (den gale maler).
Eckart
studerte opprinnelig medisin, men ble av hengig av morfin, avbrøt
studiet og gjennomgikk en avvenningskur. Han ble innmeldt i det
høyreradikale «Thuleselskapet» rundt 1915 og møtte Hitler
antageligvis på høstparten 1919. De utviklet raskt et nært
vennskapsforhold hvor den 21 år eldre Eckart fungerte som
mentor for Hitler. I 1921 var Eckart og Hitler naboer i
Münchens Thierschstrasse ("deres vei").
En nazifisert Peer Gynt
Eckart identifiserte seg sterkt med Henrik Ibsens rollefigur Peer Gynt og hevdet bestemt at skandinaverne ikke forsto Peer Gynt, men at Peer Gynt – i sitt innerste vesen, «tilhørte det tyske folk».
Eckart
forsøkte å få Ibsens sønn Sigurd Ibsen (1859-1930)
til å anerkjenne den nye versjonen. I et svar datert 12. juli 1912
uttrykte Sigurd Ibsen at han var tvilende til berettigelsen av
gjendiktningen, men uttrykte en viss forståelse for forandringen,
«og at den kanskje var nødvendig».
Begrepet "Det tredje rike".
Fra
1920 var Eckart redaktør for avisen Völkischer Beobachter. Dietrich
Eckart var overbevist om at han i Hitler hadde møtt den profeterte
forløser. Siden Eckart, denne «Peer Gynt fantast», var en av de
som sterkest influerte på Hitler, og med tanke på Eckarts
omfattende kunnskap om Ibsen er det nærliggende å tro at nettopp
han kan ha hentet frem begrepet «Det tredje riket» fra Ibsens
skuespill «Keiser og Gallileer».
Vekkelsesropet
Det var Eckart som formet det som utviklet seg til en nasjonalsosialistisk revelje: «Deutschland erwache!» (Tyskland våkn opp!). Eckart døde av hjerteatakk 26. desember 1923 i Berchtesgaden. Hitler dedikerte andre bind av «Mein Kampf» til Eckart. Olympia-anlegget i Berlin ble i 1936 oppkalt etter Eckart.
Dietrich Eckart forklarer hvorfor Hitler er utstyrt med pisk
Eckart skrev at han engang overhørte en samtale mellom Hitler og en kvinne på besøk.
Hitler omtalte Berlin i lite flatterende vendinger som: lukseriøs, full av perversjon og «jødisk materialisme». Det vemmet meg, sa Hitler: «Jeg trodde nesten jeg var Jesus Kristus som kom til sin Fars tempel og fant pengevekslerne».
Eckart
forklarer videre hvordan Hitler omstendelig viste frem pisken sin til
denne kvinnen og forklarte sin mission i å ta seg av de på toppen,
og jage de ut: «Slik som Kristus jagde de korrupte ut av templet».
______________________________________________________________
______________________________________________________________
Antikrist, en politisk taler
Profetier om Holocaust
Abonner på:
Innlegg (Atom)