Når sto Døperen Johannes fram?

Matteus 11:11 

Sannelig sier jeg dere: Noen større enn døperen Johannes er ikke oppreist blant dem som er født av kvinner. Men den minste i himlenes rike er større enn han.

Dette ord som er mye talt over er svært ofte misforstått: Når Jesus sier født av kvinner mener han født i verden, og når han sier i himlenes rike sikter han til den som er født av Gud, altså den nye fødsel som først var mulig etter Jesu død på Golgata, dvs. etter at hvetekornet var lagt i jorden.

Profetene hadde profetert at Messias skulle komme, Johannes forkynte at nå hadde han kommet. Denne vesentlige forskjell gjør at Johannes inntil da hadde det største budskapet av de som var født av kvinner. 

Men enhver gjenfødt kristen kan vitne: Jesus døde for meg, synden er sonet og gjelden betalt! Det kunne ikke Johannes si, derfor er selv den minste i himlenes rike større enn Johannes, dvs. har et større budskap enn Johannes. 

Bibelen tidfester når Johannes sto fram
I Lukasevangeliet kapittel 3 tidfestes det at Døperen Johannes sto fram i «det femtende år» av keiser Tiberius' regjering. 

Tiberius var utnevnt som medregent i Augustus´ regjering i år 12, men ble først etter Augustus´ død 19. august år 14 e. Kr. utnevnt til keiser av senatet, nærmere bestemt 15. september år 14. Fra og med da kan en snakke om «Tiberius´ regjering».

Tiberius regnet aldri sin regjeringstid fra da den store Augustus fremdeles levde, og Roma hadde den gang kun en keiser om gangen. 

Tiberius lot seg overatale til å bli keiser

Tiberius var forøvrig ytterst motvillig til å skulle bli keiser, skyldte bl.a. på sin høye alder (56 år).

I stedet for å bli keiser foreslo Tiberus at han kunne få en mindre post i regjeringen. Senatoren Quintus Haterius spurte ham: «Hvor lenge vil du finne deg i at staten ikke har noen leder, Cæsar?» Denne uttalelsen holdt på å koste Haterius livet, det var med nød og neppe han fikk reddet seg unna Tiberius' livvakter.  

Tiberius lot seg imidlertid overtale av senatet og tilfredsstilte med det også sin mor, Livias, ambisjoner på sønnens vegne.

Bodde på Capri

Tiberius oppholdt seg de siste ti år av sitt liv mer eller mindre sammenhengende på øya Capri. 

En kilde til Tiberius er den romerske historikeren Sveton(ius) som under keiser Trajan var direktør for de keiserlige arkiver, og som senere ble sekretær for keiser Hadrian. 

Svetonius skrev biografien til de første elleve romerske keisere. Han ble avskjediget av Hadrian, beskyldt for uærbødig oppførsel overfor Hadrians kone, Vibia Sabina. Svetonius døde i år 130 e Kr. 

Døperen Johannes sto fram år 28/29

Siden mange feilaktig plasserer Jesu død på korset til år 30 fremstilles det ofte som om Johannes (hebr.Yohannan) og Jesus (hebr.Yehoshua) sto fram så å si med noen få dagers mellomrom, at det å døpe Jesus i Jordan (Yarden) var noe av det første Johannes gjorde i sin tjeneste, slik blant annet Norsk Studiebibel nærmest fremstiller det i sin feilaktige tidslinje.

Men Døperen har hatt en lengre praksis ved Jordan før han døper Jesus. 

Hans domsforkynnelse skulle berede veien for Herren; gjøre stien jevn, bringe folket i syndserkjennelse slik at det skulle bli mottagelig for evangeliet.  

Også Jesu disipler døpte ved Jordan

Vi leser at Døperen Johannes' forkynnelse etter hvert nådde ut over Israel og at han hadde flere disipler. Tatt i betraktning at dette var en tid uten telefaks, data og motoriserte kjøretøy, må Johannes´ virksomhet ha pågått i flere år, nærmere bestemt to år fram til han døper Jesus på høstparten år 30.

I denne fortolkning fremgår det at både Johannes og Jesu virke er to 3,5 års perioder som på mysteriøst vis overlapper hverandre med halvannet år (18 måneder), at de i tid har hatt et samvirke i halvannet år. 

Når det står i evangeliet at også Jesu disipler etterhvert døpte ved Jordan – samtidig som Johannes og hans disipler, var det selvsagt Johannes´ dåp de døpte med, og ikke den kristne dåp, som er knyttet til Jesu død på korset, og som først kunne bli innført etter at det faktisk hadde skjedd. 

Disiplene burde ha sett at Johannes var den Elias som skulle komme

Når Jesus uttaler «vi» overfor Nikodemus, er det seg selv og Johannes han sikter til. Joh. 3:11, Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, og dere tar ikke imot vårt vitnesbyrd. 

Johannes vitnet om Jesus som det Guds Lam, og Jesus vitnet om Johannes at Johannes var den Elias som skulle komme, Mat. 11:13-15 og Mat. 17: 10-13. Altså den Elias som skulle komme i forkant av Messias.

Dette burde Jesu disipler forlengst ha sagt, for de burde ha sett det, det er som om Jesus venter og venter på at de skal si hvem Johannes er (hvilken profetisk sammenheng Johannes står i), men uttalelsen uteblir og derfor må Jesus si det selv. 

Å utpeke Johannes som den Elias er forøvrig et av Jesu sterkeste indirekte selv-vitnesbyrd. 

Mat og slaktoffer i realiteten avskaffet i og med Jesu dåp

Nikodemus som var medlem av det høye råd (sanhedrin) visste utvilsomt om Johannes´ dåpspraksis, det fremgår av skriften at selv enkelte fariseere sågar var døpt av Johannes i Jordan.

Men det må ha satt en støkk i mang en fariseer da de hørte at Johannes hadde utpekt Jesus som det Guds Lam – noe de utmerket godt visste hva innebar, for dersom dette var sant – at Jesus virkelig var det Guds lam - ville det fra da av være umulig for ypperstepresten å få overført folkets synder til syndebukken på den store forsoningsdagen.

Kort sagt at mat og slaktoffer i realiteten var avskaffet i og med Jesu dåp, dvs. at disse offer ikke lenger hadde noen gyldighet for Gud.

Etter denne fortolkning finner den nevnte avskaffelse av mat og slaktoffer sted midt i den siste åruken – tre og et halvt år før Jesus korsfestes på Golgata. 
Dette samsvarer med en profeti hos Daniel om mat og slaktoffer som avskaffes midt i den siste åruken. 

Gir skriften oss pekepinn om når denne historiske begivenhet skal ha funnet sted?  
Dersom vi plasserer inn profetien om de 1290 dager i Daniel 12:11, og tar utgangspunkt i Golgatadatoen, fredag 23. april år 34, og regner tilbake 1290 dager (profetiske måneder à 30 dager), lander vi presist på lørdag (sabbatsdagen) 23. september år 30, - utgangspunkt for den første dag som begynner lørdag kl 18 (jødene begynner døgnet kl. 18), og som altså tilsvarer søndag 24. september etter den vestlige kalender.

Denne søndag er dagen før den store forsoningsdagen, Yom Kipur (Ha Yom Kepooreem), 10. Tishri, som det år falt på mandag 25. september.

Dersom dette resonnement har noe for seg, ble Jesus døpt nettopp på denne søndag. Måneden Tishri begynte dette året den 16. september. 

Det er som om Gud går ut av sabbatshvilen og begynner å arbeide igjen - og da på den første dag, søndag 24 september år 30. Men som egentlig påbegynnes dagen før, etter den vestlige kalender den 23 september, siden jødene regner døgnet fra kl. 18 - 18. 

Eksakt 1290 dager etter denne dato dør Jesus på korset, Fredag 23 april år 34.

Dagen etter Jesu dåp, søndag 24 september år 30, er det den store forsoningsdagen, mandag 25 september. 

Offeret hadde liksom mistet sin kraft 
Utenombibelsk kildemateriale: I rabbinske skrifter avsløres det at fra og med nettopp denne bestemte forsoningsdagen i år 30 uteble de tegn som normalt viste seg da den ene bukken ble slaktet og den andre jaget ut i ødemarken. 
Blant annet ved at en skarlagensrød tråd plassert ved døren inn til alteret som brukte å bli hvit da den ene bukken ble sluppet fri, ikke ble det lenger.
Offeret hadde fra og med år 30 liksom mistet sin kraft. 
Referanse: YOMA 396, Babylonian Talmud page 166, 170 MISHNA, by Danby.

Talmud in Yoma 39b of the events which occurred in 30 A.D.:
“Forty years before the Temple was destroyed [i.e., 40 years before 70 A.D., or in 30 A.D.] . . .the gates of the Hekel [Holy Place] opened by themselves, until Rabbi Yohanan B. Zakkai rebuked them [the gates] saying, Hekel, Hekel, why alarmist thou us? We know that thou art destined to be destroyed...”

2)Talmud: “Forty years before the destruction of the Temple, the Sanhedrin was BANISHED (from the Chamber of Hewn Stone) and sat in the trading station (on the Temple Mount)” - (Shabbat 15a).

3)On the Day of Atonement, a scarlet wool thread was placed on the door of the sanctuary. It was said that this thread turned white when the live goat was set free. But, beginning on the Day of Atonement in 30 A.D., this thread never turned white again. 
See Yoma 39b, Babylonian Talmud and pages 166, 170 Mishnah, by Danby. 

Clearly, the failure of the scarlet thread to turn white was another sign of God's disapproval of Israel's worship of him and their impending punishment if they did not repent. See Isa.1:18.4 

Jesu dåp i år 30
Det må ha skjedd noe av aller største betydning like forut for den store forsoningsdagen år 30, - nemlig Jesu dåp – hvor han utpekes av Johannes Døperen som bærer av all verdens synd.

Altså var det ikke noen synd «til overs» som kunne legges til noe annet offer. Det er derfor tegnene uteble på den store forsoningsdagen år 30. 

Men som Jesus sier til Nikodemus: «dere tar ikke imot vårt vitnesbyrd». Fariseerne hadde ventet seg en annen Elias og en annen Messias.

Men Nikodemus gikk ikke tomhendt hjem etter et møte med Jesus. Den modige fariseeren og rådsherren Nikodemus står fram som en Jesu venn senere i evangeliet, og ber den mektige Pontius Pilatus om å få utlevert Jesu legeme.
___________

Profetiene: Fristedet i ødemarken

Blir det nytt tempel i Jerusalem?

Hva med jødene i Amerika i endetiden?

Jødene vender tilbake til Israel

Jesu siste påskeuke, og dato for når Jesus døde på korset

Jødene feirer påske til minne om utgangen fra Egypt - opprinnelig ble et lyteløst lam av hankjønn slaktet 14. nisan, mellom de to aftenstunder, dvs. tiden mellom da solen står høyest på himmelen og til solnedgang.

Mellom de to aftenstunder
Den første halvdelen er fra 12 til 15 og den andre fra 15 til solnedgang ca. kl 18. «Mellom de to aftenstunder» vil si ca kl. 15. Altså ble lammet slaktet på ettermiddagen da mørket senket seg på - ved den niende time - og spist på kvelden 15. nisan (15. nisan starter ved 18-tiden). 

Påskelammet ble slaktet i prestenes forgård
Opprinnelig var skikken at påskelammet både skulle slaktes og spises i tempelet i Jerusalem, men etterhvert ble skikken endret til at etter å ha fått lammet erklært lyteløst og slaktet på tempelplassen av prestene (i prestenes forgård), ble det tilberedt og spist hjemme. 

Minst ti personer skulle være med på påskemåltidet der de spiste lammet. 
Lammet ble ikke slaktet av de som brakte det til tempelet, men ble som sagt overrakt prestene som slaktet det i prestenes forgård (torg). 

Lammet prøves for feil og mangler
Etter tempelets fall i år 70 slakter ikke lenger jødene et lyteløst lam av hankjønn i påsken, men den gang det ble slaktet lam (eller kje) skulle det årsgamle lammet skaffes til veie 10. Nisan (2.Mos:12). 
Slik hadde familien fire dager på seg til å forsikre seg om at lammet virkelig var lyteløst – helt uten feil og mangler.
I løpet av disse fire dager ble lammet gransket nøye, ikke bare av familien, men eventuelt også av venner, naboer og andre som måtte komme innom.
Familien ble dessuten i løpet av disse fire dagene mer og mer glad i lammet ved at de ga det mat og vann og koste med det. 
En ser for seg hvordan særlig barna gruet seg frem til kjæledeggen skulle slaktes.
Kanskje de sågar håpet det skulle finnes feil på lammet - slik at det ble spart, og istedet måtte skaffes et annet lam? 

Blodhandelen på Gogata
Men slik hadde Gud bestemt det, at en skulle ofre noe en har fått kjært, noe som er verdifullt for en. Dette som en liten avskygning av det kolossale offer Gud selv tilveiebrakte da han gav sin egen sønn i vårt sted - i den helt nødvendige blodhandel på Golgata, for våre synders skyld. 

14 Nisan år 34 e. Kr = Torsdag 22. April
(14. Nisan begynner ved solnedgang kvelden før, men det aktuelle i denne sammenheng er 14. Nisan-dagen og utgangen av 14. Nisan overgangen til 15. Nisan - mellom de to aftener). 

Jesus døde på korset fredag 23. april år 34 ved 15-tiden og det måtte i hast innhentes tillatelse til å få utlevert Jesu legeme slik at det kunne bli lagt i grav før sabbaten begynner ved 18-tiden. 

Datoen 23. april år 34 samstemmer med danielprofetiene om de sytti åruker, disse utløper i år 34. Datoen stemmer også overens med vitnesbyrdet i samtlige av evangeliene. Dessuten, i og med at de sytti uker inneslutter hele Jesu forsoningsverk må de nødvendigvis inneslutte Jesu død og oppstandelse. 

Denne fortolker kom uavhengig frem til at fredag 23. April år 34 måtte være dato for Jesu død på korset, men fant kun én annen i historien som med bestemthet hevdet det samme, nemlig den britiske matematikeren, vitenskapsmannen og fortolkeren av åpenbaringsboken, Sir Isaac Newton (25 Desember 1642 – 20 Mars 1727). 

Tabell for riktig Golgata-dato 

Profetien om de sytti ukene hos Daniel utløper år 34  

Daniel-profetiene om de sytti åruker inneslutter hele Jesu forsoningsverk, de står å lese i Dan. 9:20-27. De sytti(år)uker utløper i år 34 e.Kr. 

Johannes Døperen avskaffer øvrige syndoffer
Ved Jesu dåp i Jordan år 30 avskaffes øvrige syndeoffer i og med at Døperen Johannes (Yohannan) etter Jesu dåp utpeker Jesus (Yehoshua) som det Lam som bærer verdens synd. 
Fra og med da var det selvsagt umulig for ypperstepresten å overføre folkets synder til syndebukken på den store forsoningsdagen. 

År 34, Jesu siste uke kronologisk 

17. april (lørdag 9. Nisan): Jesus salves til sin gravferd av Maria i Betania 

18. april (søndag 10. Nisan): Palmesøndag, Jesu inntog i Jerusalem. I denne historiske begivenhet ser vi tydelig parallelen til påskelammet, det som skulle skaffes nettopp 10. Nisan, fire dager før påske. Vi ser hvordan Jesus oppfyller skriftene ved selv å ankomme som påskelammet, for i likhet med påskelammet å bli prøvet og gransket for feil og mangler. 

I de påfølgende fire dager settes Jesus voldsomt på prøve ved at han heftig utspørres i tur og orden av fariseere, sadukeere og de skriftlærde* før han sent på kvelden torsdag den 22. april gripes i Getsemane hage av tempelvakten og føres bundet frem for det høye råd hvor han blir forhørt av ypperstepresten selv og utsatt for fabrikkerte anklager før han grytidlig på morgenen 15. Nisan blir ført frem for keiserens øverste representant i Judea, Pontius Pilatus (prokurator/stattholder i Judea fra år 26 frem til våren 37 e. Kr), deretter sendes Jesus til Herodes før han igjen føres tilbake til Pilatus. 

19. april (mandag 11. Nisan): Lammet prøves og granskes for feil. 

20. april (tirsdag 12. Nisan): Lammet prøves og granskes for feil. 

21. april (onsdag 13. Nisan): Lammet prøves og granskes for feil. 

22. april (torsdag 14. Nisan): Påskemåltidet forberedes på dagen – Påskemåltidet holdes i Øvresalen i Jerusalem, og etter forskriftene, ved utgangen av 14. Nisan, circa kl.17 - 18.– Jesus gripes på natten i Getsemane hage, bindes og føres til ypperstepresten og Sanhedrin, det høye råd - for ytterligere uteksaminering og granskning. Anklages for Gudsbespottelse. 

23. april (fredag 15. Nisan): Grytidlig på morgenen, men etter hanegal, Jesus stilles frem for Pontius Pilatus og blir forhørt av ham. 

Lammet erklæres lyteløst av Pilatus som utbryter: Jeg finner ingen skyld hos denne mannen! Luk. 23:4 – Joh. 18:38 – Mat. 26:60. 

Pilatus lar Jesus hudstryke, åpenbart i håp om at den grove mishandlingen skal vekke folkets medynk med Jesus, og lar så folket velge mellom Jesus og Barabbas (sannsynligvis en zelot, en politisk opprører, en motstandsmann som hadde deltatt i væpnet opprør mot romerne, som «en av gutta på skauen» under krigen i Norge), og Jesus. 

Folket forlanger at Barabbas skal slippes fri. Pilatus lar folket få viljen sin, men kommer sin kone Claudia Proculas** ord i hu og vasker sine hender som tegn på at han ikke vil ha noe personlig med Jesu død å gjøre.  

Utvilsomt ble Pilatus presset av hopen til å utlevere Jesus. Denne hopen var sannsynligvis for det meste sammenrasket av tempelvakten på anmodning fra enkelte i det høye råd, kanskje var noen i hopen sågar betalt for å rope korsfest. Mange av de som ropte korsfest! hadde kanskje ikke engang hørt om Jesus før. 

Det hele utspant seg grytidlig om morgenen (en skal huske at dette er morgenen etter påskefeiringen, «så å si morgen etter julaften», ikke mange ute og går da). Ingen tvil om at dette var et komplott. Det høye råd var heller ikke fulltallig, som det skulle være i slike saker. I sitt hat mot den Hellige brytes alle tenkelige regler for anstendighet.  

Temperaturen i dette hvitglødende hatet var garantert noe Pilatus merket seg. Han hadde ikke nådd sin høye posisjon i Romerriket helt uten tentakler. En av grunnene til at Pilatus ikke våget annet enn å utlevere Jesus til hopens vilje må ha å gjøre med at han ellers fryktet opprør og egen families sikkerhet. Det romerske regiment i Jerusalem tellet rundt 600 soldater, kanskje færre. 
Innbyggerantall i Jerusalem var antageligvis rundt 15 000 mennesker (arkeologisk utgravinger viser at byen på denne tiden kun var circa 600 meter i tverrsnitt), men i påsken var antallet høyere i og med de mange tilreisende i forbindelse med høytiden. Jøder som bodde innen circa tre mil fra Jerusalem hadde plikt til å møte opp ved høytidene. De som bodde lenger unna hadde ikke plikt på seg til å reise til Jerusalem i høytidene. Denne påsken var dessuten litt spesiell siden den direkte etterfølges av sabbaten.  

Jesus blir deretter overgitt til korsfestelsen – som finner sted kl. 9 om morgenen på retterstedet Golgata, like utenfor en av bymurene (Jerusalem hadde på denne tid to bymurer, den tredje ble ferdigstilt år 64).

Jesus dør på korset i den «niende time», straks etter kl. 15,00. Taes ned av korset og legges i grav straks før sabbaten begynner i den 12. time = kl. 18,00. 

24. april (lørdag 16. Nisan): Påskeaften. 

25. april (søndag 17. Nisan): Påskemorgen, Jesus står opp av graven. 

All verdens synd skulle han gjøre opp for på Golgata – det egentlige World Trade Center, hvor Gud selv handler med hele menneskeheten, men hvor eneste gyldige valuta er hellig blod. Dvs. blodet av et menneske som fullkomment har holdt loven. 

Tidsavstand, Jesu dåp år 30, til Jerusalems fall år 70 = 40 år. 

Tidsavstand fra Golgata år 34, til Masadas fall våren år 74 = 40 år. 

Tidsavstand fra Golgata år 34 frem til tempelet demonteres i år 134, og jødene nektes av keiser Hadrian, med trussel om dødsstraff, å bosette seg i Jerusalem

 = 100 år. 

* (Leksikalt) De skriftlærde, kalles de jødiske lærde som fra tiden etter landflyktigheten i Babylonia fikk stadig større innflytelse og myndighet innen jødedommen. Loven, Skriften, trådte da mer og mer i forgrunnen, og etter at tempelet var ødelagt 70 e.Kr., ble det helt slutt på den opprinnelige kulten.

På Jesu tid opptrådte skriftlærde som en egen stand. 
Av folket ble de tiltalt med rabbi, min herre. På grunnlag av studier av skriften og tradisjonen fastla de det som var jødisk lov og rett, og som dommere la de frem dette i Det høye råd (Sanhedrin). Deres virksomhet var ulønnet, og de hadde derfor som oftest et annet verv ved siden av. 

**Claudia Procula, Pontius Pilatus' hustru og barnebarn av keiser Augustus. Hun hadde åpenbart kontakt med noen i menigheten, og kan selv ha vært en Jesus-troende. 

Sannsynligvis er det (fortolkerens antagelse) tolken eller Claudia som har informert menigheten om samtalen mellom Jesus og Pilatus.  

________

Dyrets tall, tabeller

Hosianna eller korsfest!

Falske eller sanne klimaprofetier

Chipping av ansatte ved Epicenter i StockholmApostelen Paulus

Antikrist - Den lovløse - Taleren

Tidsavstand fra Golgata år 34 e.Kr. frem til Antikrists første personifisering = 1855 år

"Av folket er jeg utgått, i folket er jeg forblitt, til folket vender jeg tilbake."
Adolf Hitler i en tale han holdt i Hamburg 20. mars 1936.

Antikrist i sin første personifisering fødes inn i verden påskeaften 20. april 1889, i Braunau am Inn, i dobbeltmonarkiet Østerrike & Ungarn. Han føres inn i kirkeboken med det romersk-klingende navnet Adolfus.

Tolv år tidligere, i 1877, hadde Adolf Hitlers far, Alois Schicklgruber, omsider fått tillatelse til å benytte det gamle familieetternavnet, vekselvis skrevet som Hüttler eller Hiedler, men en prest «hørte feil» og førte inn navnet som Hitler. Alois beholdt feilstavelsen.

Adolf er forkortet fra adel-wolf og betyr: nobel ulv. Hitler ga seg selv to kallenavn, Ulv og herr. Ulv. Sine hovedkvarter kalte han bl.a «ulveskansen og ulvehiet». Bunkeren i Berlin var Hitlers 13´de hovedkvarter.

Adolf Hitler er den person som er profetert (åpenbaringen 13:7) å skulle seire over de hellige* (= jødene, Holocaust).

Før krigen var det, ifølge Reinhard Heydrichs beregninger, 11 millioner jøder i Europa. Mer enn halvparten - ca. 6 millioner, omkom i Holocaust og de pogromer som gikk forut for Holocaust i nazidominerte områder.

Holocaust (jødene selv bruker helst begrepet Ha Shoah, katastrofen) ble ratifisert ved Wannsee-konferansen, Berlin, 20. januar 1942. Bemyndigelsen ble gitt Himmler av Hitler selv en måned tidligere, referert til i Himmlers notat 18. des.1941, at jødene på førerens ordre skulle utryddes på linje med partisanene, dvs: uten nåde.

"Nacht und Nebel" 

Beslutningen om Holocaust må også sees i sammenheng med "Nacht und Nebel" forordningen (Tarnhelm-bestemmelsen) som Hitler kom med 7 desember 1941 (utvilsomt er det denne dato som er utgangspunkt for profetiene om de 42 måneder).

Fra og med forordningen 7. desember 1941 - via ratifisering ved Wannseekonferansen 20. januar 1942, og frem til kapitulasjonen 7 mai 1945 - er det et tidsrom på 42 jødiske måneder inklusiv VeAdar, skuddmåned hvert tredje år. 

Den profeterte taleren

Skriften profeterer en taler benevnt som: en munn som talte store og spottende ord (Åp 13:5). I og med at denne taler i henhold til skriften får sin kraft fra dragen, Tannin - i overført betydning: Guds motstander(e) i politikken, er det innlysende at denne profeterte taler er en politisk taler. 

Hitler er den som oppfyller profetiene i åpenbaringsboken om Antikrists første personifisering. 

Hitler er den profeterte munnen som talte, og uten sammenligning verdenshistoriens mest kjente politiske taler. På tabell 1. gir dessuten navnet Hitler tallet 666. 

(Dyrets tall, tabeller)

Den personifiserte motstander skal i henhold til skriften stå frem to ganger i evangelisk tid.

Les mer om dette andre steder på siden Profetiene.

*De hellige, betegnelsen brukes om jødene av Daniel. 
Parallelprofetien til åpenbaringen 13:7 står hos Daniel kapittel 7 vers 21:
Jeg så dette hornet føre krig mot de hellige og overvinne dem  

______

Blir det nytt tempel i Jerusalem?

Hva med jødene i Amerika i endetiden?

Jødene vender tilbake til Israel

Menigheten i de siste dager

Dyrets merke - endetiden

Profetiene kommentar

De helliges blod og Jesu vitners blod

Åpenbaringen 17:6 Og jeg så kvinnen drukken av de helliges blod (= jødene) og av Jesu vitners blod (= de kristne), og jeg undret meg storlig da jeg så henne.

Åpenbaringen 13.7, omhandlende krigen mot de hellige er en profeti om Holocaust
- understøttet av Holocaust-profetien med tilsvarende ordlyd i Daniel 7:21 (12:7).

Åp. 13:7    Og det ble gitt det å føre krig mot de hellige og seire over dem.

Dan. 7:21  Jeg så dette hornet føre krig mot de hellige og overvinne dem,

Daniel fikk syner om sitt folk i endetiden

Profeten Daniel kjente ikke hemmeligheten med menigheten og fikk dessuten klar beskjed om at han skulle få syner vedrørende sitt folk, altså - jødene (Dan.10:14).

Skriften kan vanskelig bruke betegnelsen "seire over de hellige" i betydning av å seire over menigheten, Kristi Legeme - hvis hode er Kristus. Det blir feil.

Men skriften kan bruke betegnelsen "å forfølge menigheten", ikke minst bruker Jesus den betegnelsen når han åpenbarer seg for Paulus: Saul- Saul: hvorfor forfølger du meg?

Der de hellige i åp.13:7 fortolkes som menigheten er og blir fortolkningen feil. 


Når det gjelder gjenværende halvdel av endetids trengselen er den betegnet som krig mot Lammet (Åp. 17:14).




Dyrets merke, hva er det?

Antikrists første og andre komme

Antikrist, en politisk taler

Den kommende krigen mot menigheten

Åpenbaringen kapittel 13 første halvdel omhandler i hovedsak profetier om Holocaust.

Åpenbaringen kapittel 13 andre halvdel omhandler opptakten til krigen mot Lammet (menigheten). Dvs. den teknologiske tilrettelegging og forordning om dyrets merke. 

Disse to trengselsperioder er adskilt i tid, men hører sammen i innhold. Til sammen er varigheten stipulert til 7 år (perioden det virkelig topper seg).
Første halvdel er oppgitt som 42 måneder (jødiske inkl. VeAdar).
Andre halvdel av trengselstiden er oppgitt i dager, 1260 dager (Åp. 12:6). Disse dager skal imidlertid, etter Jesu ord og løfte, kortes ned på (Matt 24:22). 

Den profeterte «fristad» som det gis løfter om i kapittel 12:14 omhandler et fristed "for menigheten" i den ytterste endetid. 
Les mer: Fristedet i ødemarken

At kvinnen i kapittel 17:3 sitter på dyret betyr at hun styrer verden/staten/unionen/systemet i en bestemt retning.
(Når en ser statuer med en konge til hest symboliserer hesten staten, altså symbolisere disse rytterstatuer - som første gang dukket opp i antikken - at kongen styrer staten)

De syv fjell = syv riker = dyrets syv hoder.

Endemålet ligger uttalt i det sosialdemokratiske krav om: En ny økonomisk verdensorden under ledelse av FN.

Olivengren-kransen i FN-logoen tilhører Antikrists hode, vel og merke Antikrist i sin andre personifisering, da han blir gitt verdensmakt. Reell verdensmakt er kun mulig i den elektroniske tidsalder.

Klimareligionen
Et særdeles viktig redskap for FN henimot endelig verdensmakt er klimareligionen som på kort tid er blitt en verdensreligion og totalt dominant i mediene med alle sine løgner. 
Klimareligionens tro er at mennesket selv er en gud som kan styre de klimatiske forhold/vær og vind ved forskjellig slags «klimatiltak» foreslått av presteskapet i FNs klimapanel. 
Klimareligionen tåler ikke jøder og kristne. De samme som skriver fantasifulle artikler om «klimaendringer» og ditto polsmelting skriver også hatske innlegg mot den bittelille jødiske staten Israel.
Mer grundig om dette andre steder på Profetiene.
_______

Chipping av ansatte ved Epicenter i Stockholm

Det kommende kontantsløse samfunn

Dyrets merke, hva er det?

Lovløshetens hemmelighet

Falske eller sanne klimaprofetier

Antikrist skal stå frem personifisert to ganger

Den profeterte Antikrist skal etter Skriften stå fram personifisert to ganger i nytestamentlig tid (åp. 17:8).

Første gang stiger han opp av havet (folkehavet), andre gang stiger han opp av avgrunnen.

Første gang er dyret beskrevet med kronene på hornene.
Andre gang er det beskrevet med kronene på hodene. 
Altså siktes det til to forskjellige tidsepoker.

Antikrist er som betegnelsen indikerer et motstykke til verdens frelser, Jesus Kristus, og er en totalt overgitt person som får sin kraft og utrustning (salvelse) direkte fra Dragen (åp.13:2).

I valgkampanjene brukte nazipartiet plakater som viser Adolf Hitler føre an de brungule masser i det solen bryter igjennom skylaget og en stilisert ørn senker seg ned over ham.

Antikrist er profetert å være en taler, "en munn som talte", åp 13:5. Betegnelsen dragen, hebraisk: Tannin, står i overført betydning for: «Guds motstander i politikken». 

Adolf Hitler, født Påskeaften 20. april 1889 kl.19,30, og ført inn i kirkebøkene med det romersk klingende navnet Adolfus.

Hitler er den profeterte Antikrist i sitt første komme. Den person som oppfyller åp. 13:7.

Rudolf Hess proklamerte: Adolf Hitler er den rene fornuft som er blitt menneske! 
Les mer: Dyrets syvende hode

Krigen mot Lammet (menigheten)

I sin første personifisering er Antikrist gitt å seire over «de hellige» (= jødene, Holocaust), åp.13:7

I sin andre og endelige personifisering vil Antikrist ved de ti horn (endetidens ti verdensunioner ledet av FN) føre krig mot Lammet, men vil denne gang bli grepet av Lammet og de som er sammen med Lammet, åp.17:14 og 19:20.

Før dette skjer har menigheten i lengre tid opplevd en fryktelig trengsel ved innføring av dyrets merke (en chipmark under huden), nødvendig for all handel.

Sannsynligvis er menigheten kraftig desimert når Jesus kommer igjen.

En pussighet, men det kan virke som om det er like vanskelig for en kristen å se at Hitler er Antikrist i sitt første komme, som det er for en jøde å se at Jesus fra Nasaret er Messias i sitt første komme.

______________________

Dyrets merke under huden

FN og personen Antikrist

Daniel 7:7 og åpenbaringen 13:1