Johannes 20: Men på den første dagen (Søndag) i uken kom Maria Magdalena tidlig til graven, mens det ennå var mørkt.
Jødene nummererer dagene: første dag, andre dag osv. Kun den syvende dag har navn, Sabbaten. Vi kaller første dag, Søndag.
I skapelsesberetningen i det profetiske ord i første mosebok går det klart fram at første skapelsesdag innledes med ordene: Og det ble aften, og det ble morgen første dag.
Vår betegnelse for første dag er som nevnt Søndag. Og søndag innledes - som alle andre dager - alltid med aften og morgen.
Da leser vi slik om morgen første dag: Og det ble søndagsmorgen.
Men hvordan lyder det når aften og morgen første dag oppfattes som avslutning på første dag?
Da lyder det slik: etter søndagsmorgen kommer mandag (andre dag).
Nettopp så tåpelig blir det faktisk fremstilt av så og si samtlige bibelfortolkere i deres utleggelse av skapelsesberetningen.
Hva skyldes denne gamle og absurde feiltolkning - at mandag liksom skulle begynne straks etter søndagsmorgen? Hvor har de det fra?
Med all tydelighet har disse fortolkere et heller begrenset lys over hva som faktisk står i de innledende linjer i det profetiske ord i første mosebok, og kronologien blir derfor helt feil, det vil si at aften og morgen oppfattes som avslutning på den første dag i stedet for begynnelsen.
Noe som fører til at syvende dag - som skal være hviledagen - også blir fullførelsesdagen (?) - i stedet for den sjette dag som er en opplagt parallell til Langfredag, fullførelsesdagen, med Jesu uttalte fullbrakt på korset.
Selv om denne nevnte feiltolkning er aldri så gammel, er den likevel feil.
Les det slik: Morgen første dag = Søndagsmorgen.
I versene før første skapelsesdag skapes betingelsene for den første dag
«Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag.» Peters andre brev, kapittel 3
(Fortolkeren: tusen var den største tallenhet de opererte med den gang)
Første mosebok, 1. kapittel: (kommentar etter vers 31)
I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.
2. Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevde over vannene.
3. Da sa Gud: Det bli lys! Og det ble lys.
4. Og Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket.
5. Og Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble aften, og det ble morgen, første dag.
6. Og Gud sa: Det bli en hvelving midt i vannene, og den skal skille vann fra vann.
7. Og Gud gjorde hvelvingen og skilte vannet som er under hvelvingen, fra vannet som er over hvelvingen. Og det ble så.
8. Og Gud kalte hvelvingen himmel. Og det ble aften, og det ble morgen, annen dag.
9. Og Gud sa: Vannet under himmelen samle seg til ett sted, og det tørre land komme til syne! Og det ble så.
10. Og Gud kalte det tørre land jord, og vannet som hadde samlet seg, kalte han hav. Og Gud så at det var godt.
11. Og Gud sa: Jorden bære frem gress, urter som sår seg, frukttrær som bærer frukt med deres frø i, på jorden, hvert etter sitt slag. Og det ble så.
12. Og jorden bar frem gress, urter som sår seg, hver etter sitt slag, og trær som bærer frukt med deres frø i, hvert etter sitt slag. Og Gud så at det var godt.
13. Og det ble aften, og det ble morgen, tredje dag.
14. Og Gud sa: Det bli lys på himmelhvelvingen til å skille dagen fra natten! Og de skal være til tegn og fastsatte tider og dager og år.
15. Og de skal være til lys på himmelhvelvingen, til å lyse over jorden. Og det ble så.
16. Og Gud gjorde de to store lys, det største til å råde om dagen og det mindre til å råde om natten, og stjernene.
17. Og Gud satte dem på himmelhvelvingen til å lyse over jorden
18. og til å råde om dagen og om natten og til å skille lyset fra mørket. Og Gud så at det var godt.
19. Og det ble aften, og det ble morgen, fjerde dag.
20. Og Gud sa: Det vrimle av liv i vannet, og fugler flyge over jorden under himmelhvelvingen!
21. Og Gud skapte de store sjødyr og alt levende som rører seg, som det vrimler av i vannet, hvert etter sitt slag, og alle vingede fugler, hver etter sitt slag. Og Gud så at det var godt.
22. Og Gud velsignet dem og sa: Vær fruktbare og bli mange og oppfyll vannet i havet, og fuglene skal bli tallrike på jorden!
23. Og det ble aften, og det ble morgen, femte dag.
24. Og Gud sa: Jorden la fremgå levende vesener, hvert etter sitt slag, fe, kryp og ville dyr, hvert etter sitt slag! Og det ble så.
25. Og Gud gjorde de ville dyr, hvert etter sitt slag, og feet etter sitt slag og alt jordens kryp, hvert etter sitt slag. Og Gud så at det var godt.
26. Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse, og de skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over feet og over all jorden og over alt kryp som rører seg på jorden.
27. Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem.
28. Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden!
29. Og Gud sa: Se, jeg gir eder alle urter som sår seg, alle som finnes på jorden, og alle trær med frukt som sår seg; de skal være til føde for eder.
30. Og alle dyr på jorden og alle fugler under himmelen og alt som rører sig på jorden, alt som det er livsånde i, gir jeg alle grønne urter å ete. Og det ble så.
31. Og Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt. Og det ble aften, og det ble morgen, sjette dag.
Fortolkeren: Her begynner et besynderlig rot, 2. kapittel skulle opplagt begynt etter dag-kronologien, slik at det ble 33 vers i første kapittel. Setningen Så ble himmelen og jorden med hele sin hær fullendt kommer som vi ser etter morgen sjette dag - Fredagmorgen - men er presentert som innledende setning i 2. kapittel (?)
Det er ingen logisk grunn til denne abrupte avslutning av første kapittel, annet enn at oversetterne må har vært forvirret av teksten på grunn av nevnte feil, at morgen oppfattes som avslutning på dagen, og ikke begynnelsen.
2. kapittel:
Så ble himmelen og jorden med hele sin hær fullendt.
2. Og Gud fullendte på den syvende dag det verk som han hadde gjort, og han hvilte på den syvende dag fra all gjerning som han hadde gjort.
3. Og Gud velsignet den syvende dag og helliget den; for på den hvilte han fra all sin gjerning, den som Gud gjorde da han skapte.
_______
