Luther håpet inderlig at den kirkelige reformasjon ville bringe jødene til omvendelse. Da det ikke skjedde «sprakk det for den gode Martin» og han forfattet tre hemningsløse kampskrift mot jødene.
Den første av disse tre pamfletter (pamflett = hefte, eller liten innbundet bok) var «Brev mot Sabbaterne til en god venn», 1538. Den andre var «Om jødene og deres løgner», 1543. Den tredje pamfletten kom i 1544 og tok for seg jødenes Gud og Kristi ætt.
Disse tre utgivelser ble sannsynligvis fortiet av de øvrige ledere innen reformasjonen. De kunne vanskelig stå inne for innholdet - som den famøse uttalelsen: «Hvis jeg kunne, ville jeg stukket dem (jødene) ned og i mitt raseri gjennomboret dem med mitt sverd».
Det
fins dessverre en rekke slike slike utsagn, samt utsagn hvor Luther
ikke unndro seg for å fremstille jødene og djevelen som
kristendommens argeste fiender.
Luthers verbale utfall mot jødene hadde som nevnt sin rot i en veldig skuffelse over at de ikke lot seg omvende da reformasjonen kom. En lett oppfarende og hissig person som Luther ga dermed uomtenksomt etter for trykket av denne skuffelse, som så, gjennom en «trang tut», fikk en særlig kraftig stråle - ikledd en senmiddelaldersk frodig språkdrakt. Skaden var skjedd.
Luthers utfall mot jødene hadde imidlertid ingenting med en rasistisk anti-semittisme å gjøre, om noen skulle tro det, men må sees som en religiøst motivert anti -judaisme, som er noe ganske annet.
Luther angret på sitt dødsleie fryktelig på sine utfall mot Guds eiendomsfolk, Israel, og ba Gud om tilgivelse - om det var mulig. Nazistene på sin side brukte de nevnte pamfletter «for alt hva de var verdt».
I 1943 ble det utgitt en norsk oversettelse av Luther pamfletten av 1543.
