19. juli år 64 e. Kr., den store
bybrannen i Roma bryter ut.
Brannen startet øst for Circus Maximus, like ved det jødiske kvarter, ikke langt unna Neros gylne hus, Domus Aurea. Brannen raste i rundt 8 dager og fortærte store deler av byen.
Ryktet ville ha det til at keiser Nero hadde spilt lyre på taket av sitt palass og sunget i lyset av flammene. Nero var imidlertid ikke i Roma da brannen brøt ut, men befant seg i sitt palass i Antium (Anzio) 50 kilometer unna.
Et annet rykte sa at Nero i lengre tid hadde klaget over at Roma var en stygg stinkende plankeby som han ville brenne ned for å bygge opp igjen til en storslagen by i marmor.
Disse og andre rykter satte massen i harnisk.
Romas brann i år 64 er omtalt av historikerne Plinius den eldre, Tacitus og Svetonius.
Kun fire av Romas fjorten bydeler var intakte etter den store bybrannen.
Kristne anklages for bybrannen
For å avlede pyromani-anklagen mot seg selv forordnet Nero etterforskning etter de såkalt skyldige bak bybrannen. Syndebukken ble snart hevdet å være en «hemmelig sekt» som ble kalt de kristne. Dette førte til en rekke grusomme hevnaksjoner mot kristne i Roma.
Omfanget er usikkert, men det fins i den katolske kirkehistorie horrible beretninger om hvordan mange av Romas kristne skal ha møtt døden anklaget for ildspåsettelse.
Siden en god del av disse «pyromaner» naturlig måtte være romerske statsborgere er det noe underlig at romerloven ble satt fullstendig til side i disses tilfelle. I Apostlenes Gjerninger er det tydelig dokumentert hvordan behandlingen av Paulus endres da han står frem som romersk borger – beskyttet av romersk lovverk.
Peter og Paulus' martyrium
Det er også hevdet at hedningenes apostel, Paulus, skal ha lidd martyrdøden ved halshugging i denne perioden. Det var ikke tillatt å korsfeste romerske borgere. Paulus var romersk borger.
Historiene om tiden med pyromanianklager og såkalt sekterisk sammensvergelse, slik de fremstår i kirkehistorien, virker til dels sammenblandet med historier fra senere forfølgelsesperioder i Rom, der de kristne ble forfulgt for sin tro – forfulgt fordi de fornektet de romerske guder og av den grunn ble ansett å være "ateister".
Fremfor alt ble de kristne forfulgt for ikke å
ville ofre brennoffer (som kunne være noen små korn) til keiserens bilde (statue).
Men helt sikkert er det at en rekke kristne satte livet til og ble martyrer i etterkant av den store bybrannen i år 64.
Både Tacitus og Svetonius omtaler brannstifterprosessen mot kristne i forbindelse med bybrannen i år 64.
Katakombene i Roma
Den første kristne katakombe* i Roma stammer fra det andre århundre etter Jesus, altså ikke fra Neros periode, slik en kan høre det fremstilt.
I Roma var det vanlig å kremere de døde, og absolutt ikke tillatt å begrave døde innenfor bygrensen.
Grunnen til at de kristne begynte å grave katakomber var først og fremst ønsket om å begrave sine kjære. Roma ligger på vulkansk fjell, en bergart det er lett å grave i. Katakombene kan være flere kilometer lange og ned til 19 meters dyp. Det er funnet mer enn 40 katakomber i Roma.
Det er også funnet ti jødiske katakomber fra antikken, de fleste av disse er sannsynligvis eldre enn de kristne katakombene.
*Katakombe fra gresk kata kumbas, som betyr ved dalsøkket
_____
Paulus' tidslinje, hovedpunkter
15. september år 7 før Kristus
Endetiden, teknologisk posisjonering
Endetiden i perspektiv
Stauffenberg og Antikrist
