Jesus forutsier templets ødeleggelse
1 Da Han gikk ut av templet, sa en av disiplene hans til Ham: «Mester, se hvilke steiner og bygninger!»
2 Og Jesus svarte og sa til ham: «Ser du disse store bygningene? Her skal det ikke bli stein tilbake på stein; alt skal brytes ned.»
Lukas 21 (1930 utgaven)
21:5 Og da nogen sa om templet at det var prydet med fagre stener og tempelgaver, sa han:
21:6 Dette som I ser - de dager skal komme da det ikke skal levnes sten på sten som ikke skal brytes ned.
21:7 Da spurte de ham og sa: Mester! når skal da dette skje? og hvad skal tegnet være når dette skal skje?
21:8 Og han sa: Se til at I ikke føres vill! for mange skal komme i mitt navn og si: Det er mig, og: Tiden er nær. Gå ikke efter dem!
Matteus 24:2
Men han svarte og sa til dem: Ser I ikke alt dette? Sannelig sier jeg eder: Her skal ikke levnes sten på sten som ikke skal brytes ned.
Tempelet rives (demonteres stein for stein) av keiser Hadrian
I år 134 e. Kr. rives tempelet i Jerusalem helt ned, "stein for stein", slik Jesus presist hadde profetert. Den gjenværende mur, Klagemuren, var ikke en del av det opprinnelige tempelet, men en støttemur til det området tempelkomplekset var oppført på.
Kun de syv (synlige) nederste steinradene av klagemuren er en rest av den opprinnelige støttemuren, de øvrige lag stammer fra nyere perioder. Klagemuren er 48 meter lang og 18 meter høy.
Det er blitt brukt imot Jesu profeti at klagemuren fremdeles står, "at den ikke er brutt ned stein for stein", men som sagt: klagemuren var ikke en del av selve tempelet. Det var selve tempelet og bygningene på tempelområdet Jesus profeterte skulle rives ned stein for stein. Denne profeti ble oppfylt rundt år 134 -135 e.Kr..
Det er også hevdet av forkynnere at tempelet "brant ned til grunnen" i år 70. Noe som er tull og tøys, ikke minst med tanke på byggmaterialet, kalkstein.
Jesus profeterte heller ikke at tempelet skulle brennes ned, men rives ned stein for stein. Det vil si: demonteres.
Tempelet var oppført i verdifulle bygningsmaterialer
Byggmaterialet som templer var oppført i, bl.a. tilhugget marmor, var svært verdifullt, og romerne - med sitt praktiske sinnelag - destruerte ikke uten videre verdifulle byggmaterialer de senere ville få bruk for.
Det var ikke behov for å gjenbruke marmorblokkene i tempelet i Jerusalem før Hadrian trengte materialene til å oppføre et tempel til Jupiter. Derfor ble tempelet i sin helhet demontert først i år 134 - 135 og ikke rundt år 70, slik en kan ofte kan høre det forkynt.
Bar Kokhba tempelet, Det tredje tempel
At tempelet var avbildet på den mynt som ble utstedt under Bar Kokhba-opprøret som utbrøt i år 132 viser at tempelet i denne perioden var istandsatt nok til at det igjen ble tatt i bruk. Dette tempel er benevnt som Bar Kokhba-tempelet.
Et spørsmål er om restaureringen av tempelet nådde rabbi Akivas utvilsomme målsetting, at det skulle stemme overens med det tempel som er nevnt hos Esekiel.
Arkeologiske undersøkelser av basis under klippemoskeen viser visstnok mål som mer stemmer overrens med det tempel som er nevnt hos Esekiel enn målene til Herodes tempelet. Noe som indikerer at det kan ha vært foretatt noen vitale endringer i Bar Kokhba perioden.
I et jødisk skriv fra perioden står det at keiser Hadrian entret "det hellige av det hellige", en benevnelse av Jerusalem som ifølge hebraiske språkeksperter ville vært utenkelig om ikke byen hadde et tempel i funksjon.
Bar Kokhba
Denne jødiske staten eksisterte som en selvstendig stat i circa 2 år, med et gjenerobret Jerusalem og med Bar Kokhba som leder med tittel Ha-Nasi. Sannsynligvis ble offertjenesten ved tempelet gjenopprettet svært tidlig i denne perioden.
Israels første statsminister, David Ben-Gurion, tok navnet sitt etter en av Bar Kokhbas generaler. Ben Gurions navn var egentlig "Gruen".
Tempelet ble delvis ødelagt ved brann (særlig nordre del) og plyndret i år 70 av Titus, men selve tempelkomplekset, som besto av en rekke bygninger samt store torg (forgårder), hvor folket gikk for å be, ble ikke revet ned eller totalt ødelagt.
Jødene ble heller ikke jaget fra landet av Titus, slik det ofte forkynnes, men en del havnet i slaveri.
Chronicon Paschale
Rundt år 134 e.Kr. ble tempelkomplekset fullstendig revet ned (demontert) av keiser Hadrian, noe som bekreftes i det omfattende byzantinske historieverket Chronicum Paschale fra det syvende århundre, og som omhandler jødenes historie.
Det fulle navn på dette omfattende og viktige historiske verket er: Chronicum Alexandrinum, eller Chronicon Paschale/Paschal Chronicle.
Tittelen Chronicon Paschale er basert på den liturgiske påskesyklusen (pascha, påske).
Årsak til rivning av tempelet var Hadrians bestemmelse om oppføring av et tempel til Jupiter på samme sted som Herodes-tempelet var oppført. Og, selvsagt ved å benyttet marmorblokker og annet materiale fra Herodes-tempelet. Dette var som nevnt verdifulle materialer som ble tatt godt vare på, og ikke knust eller ødelagt, men gjenbrukt.
Det nye tempelet skulle benevnes etter den capitolinske triade: Jupiter, Juno og Minerva.
Foran tempelet ble det plassert en statue av Hadrian.
Et historisk eksempel: Marmoren fra Artemistempelet i Efesos som ble ødelagt i år 263 e.Kr. av goterne, ble senere benyttet til å bygge katedraler.
Herodestempelet i Jerusalem var oppført i blant annet store massive kalksteinblokker i hvit marmor, disse dannet sannsynligvis fasaden. Store marmorblokker hentet langveisfra var svært kostbart byggemateriale. Men ikke utenkelig var det også brukt Dolomitt og andre typer lokal kalkstein. Klagemuren (Vestmuren) består av korodert kalkstein. Ved Klagemuren sørger ortodokse jøder over ødeleggelsen av Salomos tempel. Plassen foran klagemuren har status som en synagoge.
Brannen i år 70
Ved brannen i år 70 var det særlig den nordre del av tempelkomplekset som ble skadet. Teorier som går på at tempelets massive marmorblokker skulle ha tatt fyr og "brant ekspanderende som treverk", med det resultat at hele tempelkomplekset, inklusiv de store bønneplassene - torgene (forgårdene), "brant ned til grunnen" i år 70, er ren nonsens.
Massive steinblokker av marmor og annen kalkstein brenner ikke ekspanderende på den måten i friluft. Tvert imot er kalkstein regnet som brannsikkert materiale.
Et annet plagsomt eventyr med utgangspunkt i Josefus' håpløse påstander er at "en million ett hundre tusen jøder" skulle ha mistet livet i forbindelse med beleiringen av Jerusalem i år 70, - at det hver dag i en periode ble kastet 4000 døde over bymurene (?).
Etter dagens målestokk var Jerusalem en liten by som målte noen hundre meter i tverrsnitt innenfor byportene. Det var simpelthen ikke plass til særlig mange mennesker der.
Keiserriket var på sitt fattigste
Når det gjelder skadene på tempelet var det i hovedsak deler av interiøret som brant. Men en rekke kostbarheter - som den store Menoraen - ble reddet (røvet) fra tempelet og senere vist frem under seiersprossesjonen i Roma. Noe som er illustrert i relieff på Titusbuen, triumfbuen fra år 81 på Via Sacra straks sør-øst for Forum i Roma.
Plyndringen av tempelet foregikk mens tempelet brant, noe som viser at brannen hadde et heller beskjedent omfang.
Å skulle rive tempelet i år 70 ville dessuten vært en svært kostbar affære for romerne, og lite hensiktsmessig. Erobringen av Jerusalem utspant seg i en periode da det romerske keiserriket var på sitt fattigste - nesten i økonomisk ruin etter den utarmende borgerkrigen i firekeiser- året 68.
Flaverne (keiserfamilien) var heller ikke spesielt formuende. Å røve tempelet i Jerusalem - som også fungerte som bank hvor jødene oppbevarte mange av sine kostbarheter - var en stor fristelse for flaverne som hadde store byggambisjoner. Verdisakene fra tempelet i Jerusalem finansierte blant annet Vespasians oppføring av Colosseum i Roma.
Det kan tillegges at den nøkterne Vespasian ikke bygde palass til seg selv, men bodde som keiser i et mer vanlig hus. Heller ikke Titus bygde palass til seg selv.
Rivningen av tempelet ble ikke gjort før Hadrian som nevnt bestemte seg for å oppføre et tempel til Jupiter på eksakt samme sted. Først da ble tempelet i oppfyllelsen av Jesu profeti revet ned til det ikke var stein på stein tilbake. Og det skjedde temmelig nøyaktig 100 år etter Jesu stedfortredende soningsdød på Golgata.
Golgata-datoen var Fredag 23. april år 34.
Aelia Capitolina
Tempelplassen målte 500 x 300 meter og utgjorde en femtedel av Jerusalems areal da byen falt i år 70. Tempelplassen i Jerusalem var en av de største åpne plasser i antikken.
Keiser Hadrian fremsto som personlig nedtrykt etter den andre jødisk-romerske krig og nektet å markere seieren med et seierstog i Roma.
Etter at opprøret i hovedsak var slått ned (Bar Kokhba ble drept i år 135) og Jerusalem forlengst gjenerobret, omdøptes Jerusalem til Colonia Aelia Capitolina for blant annet å hedre keiser Hadrians klan-navn, Aelius.
Judea innlemmes med Syria og hele området omdøpes til "Syria -Palæstina", etter jødenes fiender, filistrene.
Kommandoen over området ble gitt til Hadrians mest profilerte general, Sextus Julius Severus, som hadde vært guvernør i Britannia fra år 131.
Hadrian forordnet av det skulle importeres en rekke utlendinger til å befolke den nye byen. Og forbød med trussel om dødsstraff alle omskårne, jøder såvel som ikke-jøder, å entre byen eller området rundt. Bare det at en jøde kunne sees fra byen kunne koste vedkommende livet.
Det ble bestemt at bymurene skulle fjernes, at "Aelia Capitolina" skulle være en by uten murer.
Hadrian returnerte til Roma på vårparten år 134 og ble utropt som erobrer av senatet.
Innbyggerantall i den nye byen var i år 135 anslått til 10 000.
Jødene i Galilea hadde ikke deltatt i Bar Kokhba-opprøret og ble latt i fred av romerne.
Etter opprøret ble senter for jødisk liv i området flyttet til Galilea - der rabbinerne fortsatte å utvikle den religiøse loven, Halakha.
________
Corona i profetiene
Microchip - dyrets merke
ISRAEL, en nyere kronologi
Stjernesønnen, Bar Kokhba-opprøret
Apostelen Paulus
Antikrist - Den lovløse - Taleren
Tempelet ble delvis ødelagt ved brann (særlig nordre del) og plyndret i år 70 av Titus, men selve tempelkomplekset, som besto av en rekke bygninger samt store torg (forgårder), hvor folket gikk for å be, ble ikke revet ned eller totalt ødelagt.
Jødene ble heller ikke jaget fra landet av Titus, slik det ofte forkynnes, men en del havnet i slaveri.
Chronicon Paschale
Rundt år 134 e.Kr. ble tempelkomplekset fullstendig revet ned (demontert) av keiser Hadrian, noe som bekreftes i det omfattende byzantinske historieverket Chronicum Paschale fra det syvende århundre, og som omhandler jødenes historie.
Det fulle navn på dette omfattende og viktige historiske verket er: Chronicum Alexandrinum, eller Chronicon Paschale/Paschal Chronicle.
Tittelen Chronicon Paschale er basert på den liturgiske påskesyklusen (pascha, påske).
Årsak til rivning av tempelet var Hadrians bestemmelse om oppføring av et tempel til Jupiter på samme sted som Herodes-tempelet var oppført. Og, selvsagt ved å benyttet marmorblokker og annet materiale fra Herodes-tempelet. Dette var som nevnt verdifulle materialer som ble tatt godt vare på, og ikke knust eller ødelagt, men gjenbrukt.
Det nye tempelet skulle benevnes etter den capitolinske triade: Jupiter, Juno og Minerva.
Foran tempelet ble det plassert en statue av Hadrian.
Et historisk eksempel: Marmoren fra Artemistempelet i Efesos som ble ødelagt i år 263 e.Kr. av goterne, ble senere benyttet til å bygge katedraler.
Herodestempelet i Jerusalem var oppført i blant annet store massive kalksteinblokker i hvit marmor, disse dannet sannsynligvis fasaden. Store marmorblokker hentet langveisfra var svært kostbart byggemateriale. Men ikke utenkelig var det også brukt Dolomitt og andre typer lokal kalkstein. Klagemuren (Vestmuren) består av korodert kalkstein. Ved Klagemuren sørger ortodokse jøder over ødeleggelsen av Salomos tempel. Plassen foran klagemuren har status som en synagoge.
Brannen i år 70
Ved brannen i år 70 var det særlig den nordre del av tempelkomplekset som ble skadet. Teorier som går på at tempelets massive marmorblokker skulle ha tatt fyr og "brant ekspanderende som treverk", med det resultat at hele tempelkomplekset, inklusiv de store bønneplassene - torgene (forgårdene), "brant ned til grunnen" i år 70, er ren nonsens.
Massive steinblokker av marmor og annen kalkstein brenner ikke ekspanderende på den måten i friluft. Tvert imot er kalkstein regnet som brannsikkert materiale.
Et annet plagsomt eventyr med utgangspunkt i Josefus' håpløse påstander er at "en million ett hundre tusen jøder" skulle ha mistet livet i forbindelse med beleiringen av Jerusalem i år 70, - at det hver dag i en periode ble kastet 4000 døde over bymurene (?).
Etter dagens målestokk var Jerusalem en liten by som målte noen hundre meter i tverrsnitt innenfor byportene. Det var simpelthen ikke plass til særlig mange mennesker der.
Keiserriket var på sitt fattigste
Når det gjelder skadene på tempelet var det i hovedsak deler av interiøret som brant. Men en rekke kostbarheter - som den store Menoraen - ble reddet (røvet) fra tempelet og senere vist frem under seiersprossesjonen i Roma. Noe som er illustrert i relieff på Titusbuen, triumfbuen fra år 81 på Via Sacra straks sør-øst for Forum i Roma.
Plyndringen av tempelet foregikk mens tempelet brant, noe som viser at brannen hadde et heller beskjedent omfang.
Å skulle rive tempelet i år 70 ville dessuten vært en svært kostbar affære for romerne, og lite hensiktsmessig. Erobringen av Jerusalem utspant seg i en periode da det romerske keiserriket var på sitt fattigste - nesten i økonomisk ruin etter den utarmende borgerkrigen i firekeiser- året 68.
Flaverne (keiserfamilien) var heller ikke spesielt formuende. Å røve tempelet i Jerusalem - som også fungerte som bank hvor jødene oppbevarte mange av sine kostbarheter - var en stor fristelse for flaverne som hadde store byggambisjoner. Verdisakene fra tempelet i Jerusalem finansierte blant annet Vespasians oppføring av Colosseum i Roma.
Det kan tillegges at den nøkterne Vespasian ikke bygde palass til seg selv, men bodde som keiser i et mer vanlig hus. Heller ikke Titus bygde palass til seg selv.
Rivningen av tempelet ble ikke gjort før Hadrian som nevnt bestemte seg for å oppføre et tempel til Jupiter på eksakt samme sted. Først da ble tempelet i oppfyllelsen av Jesu profeti revet ned til det ikke var stein på stein tilbake. Og det skjedde temmelig nøyaktig 100 år etter Jesu stedfortredende soningsdød på Golgata.
Golgata-datoen var Fredag 23. april år 34.
Aelia Capitolina
Tempelplassen målte 500 x 300 meter og utgjorde en femtedel av Jerusalems areal da byen falt i år 70. Tempelplassen i Jerusalem var en av de største åpne plasser i antikken.
Keiser Hadrian fremsto som personlig nedtrykt etter den andre jødisk-romerske krig og nektet å markere seieren med et seierstog i Roma.
Etter at opprøret i hovedsak var slått ned (Bar Kokhba ble drept i år 135) og Jerusalem forlengst gjenerobret, omdøptes Jerusalem til Colonia Aelia Capitolina for blant annet å hedre keiser Hadrians klan-navn, Aelius.
Judea innlemmes med Syria og hele området omdøpes til "Syria -Palæstina", etter jødenes fiender, filistrene.
Kommandoen over området ble gitt til Hadrians mest profilerte general, Sextus Julius Severus, som hadde vært guvernør i Britannia fra år 131.
Hadrian forordnet av det skulle importeres en rekke utlendinger til å befolke den nye byen. Og forbød med trussel om dødsstraff alle omskårne, jøder såvel som ikke-jøder, å entre byen eller området rundt. Bare det at en jøde kunne sees fra byen kunne koste vedkommende livet.
Det ble bestemt at bymurene skulle fjernes, at "Aelia Capitolina" skulle være en by uten murer.
Hadrian returnerte til Roma på vårparten år 134 og ble utropt som erobrer av senatet.
Innbyggerantall i den nye byen var i år 135 anslått til 10 000.
Jødene i Galilea hadde ikke deltatt i Bar Kokhba-opprøret og ble latt i fred av romerne.
Etter opprøret ble senter for jødisk liv i området flyttet til Galilea - der rabbinerne fortsatte å utvikle den religiøse loven, Halakha.
________
Corona i profetiene
Microchip - dyrets merke
ISRAEL, en nyere kronologi
Stjernesønnen, Bar Kokhba-opprøret
Apostelen Paulus
Antikrist - Den lovløse - Taleren
